Aktiv avkobling på høyt nivå!

Konkurransesesongen er over, jobben er gjort og vi har fått svar på om arbeidet vi la ned i høst var bra nok eller ikke. Nå er tiden inne for...

Toppturselfie!

Konkurransesesongen er over, jobben er gjort og vi har fått svar på om arbeidet vi la ned i høst var bra nok eller ikke. Nå er tiden inne for å prosessere, analysere og evaluere sesongen som var, samt legge planene for den nye sesongen som står for tur om bare få uker. Hva var bra? Hva kunne jeg ha gjort bedre? Hvorfor ble resultatet som det ble? Hva må jeg endre på for å nå målene mine til neste år? Det er mye som skal bearbeides og mye som skal ordnes. Da kan det være greit med en liten pause først!

Den “5.årstid” er i gang og det er nå man har “lov til” å koble av fra den systematiske og ensformige treningen. For min del betyr det i år å prøve ting jeg aldri før har prøvd. Aktiv avkobling, liker jeg å kalle det. Selv foretrekker jeg å koble av litt før jeg må ta fatt på sesongevalueringen. Ved å gi det ett par uker før jeg giver løs på evalueringen, føler jeg at jeg får ting litt på avstand, og dermed kan se på ting litt annerledes. Selvfølgelig kan det være lurt ikke å gi det alt for mye tid før man begynner arbeidet fram mot ny sesong, men litt tid må da være lov.

Bilde 04.04.2016, 09.48.21

En selfie med motet i behold før første tur ned bakken!

Med semesterstart sammen med resten av grunnfagsgjengen i Meråker, allerede mandagen etter NM del 2, ble det en ganske brå start tilbake på skolebenken. Heldigvis for oss var det nettopp denne uken at skolebenken var flyttet ut til alpintanlegget i Åre. Du hørte riktig; det var faktisk alpint- og telemarkskurs som stod på programmet denne uken. Hvilken bedre måte finnes enn å starte opp på skolen igjen etter en lang konkurransesesong, med en hel uke i alpintbakken?! Aktiv avkobling – midt i blinken!

Men turen til Åre ble ikke like “chill” som det jeg hadde sett for meg. For en dalsbygding som ALDRI før har prøvd slalåmski, til tross for alpintanlegget hjemme i Hummelfjell, skulle det vise seg å bli litt av en styrkeprøve. Og d

a når min kjære, akutte høydeskrekk i tillegg slo inn midt i de verste partiene;  ja da hadde både lår og hodet det like vondt. Før turen hadde jeg hatt det perfekte bildet av meg selv i hodet;  Magni Smedås, sittende i hockey med hjelm og stilige briller på, og fresht slalåmutstyr, sette utfor VM8:an i Åre i en vanvittig fart, ta svingene som en gudinne og bare peise på! Vel, det bildet var vel heller litt å ta i. Jepp, ta meg på ordet når jeg sier det; Magni ble hengende 500m bak de andre, skrensende i plog ned hele bakken, og det måtte fem innlagte pustepauser til for å få blodsirkulasjon i beina igjen…

Det gikk faktisk hele tre(!) dager og x-antall knall og fall, før jeg turte å kjøre på litt ned den bakken. Takket være de dyktige instruktørene på skolen så lærte jeg meg omsider litt teknikk jeg også, og først DA klarte jeg å sette litt fart. Teknikken på telemarkskjøringen slet jeg nok mer med enn slalåm-teknikken, men de to siste dagene kjørte jeg faktisk som en råtass, noe som flere i gruppen påpekte, så jeg velger å tro det. YES! Snakk om helomvending og mestringsfølelse til de grader! Jeg følte meg virkelig som en tøffing! Bare så synd det bare var fire dager med alpint- og telemarkskjøring… Den siste dagen gikk med til å lære seg å stå på snowboard. Det var kjempekult! Men vi er vel flere som kan skrive under på at barnebakken hadde mange besøkende den dagen…

Etter endt kurs i Åre fikk vi tre dager pause før det bar i vei på randonee-kurs i Storulvån, Sverige. Det skulle så absolutt bli en flott og lærerik tur! Med nydelig vær og solskinn alle dagene fikk vi en helt fantastisk opplevelse. Innlagt i timeplanen var også skredkurs, livreddingskurs og teknikkurs, og vi fikk mye nyttig informasjon som kommer godt med på vårens toppturer. Vi er tross alt midt inne i topptursesongen(også kjent som den 5.årstid), og det skal sies at interessen for toppturer har eskalert fullstendig de siste par årene. Da kan det være greit å ha litt kunnskaper, i tilfelle uhell er ute.

Undervisning i ulike motbakketeknikker for økonomisk kjøring på randonee. Lærer: Ove Erik Tronvoll

Undervisning i ulike motbakketeknikker for økonomisk kjøring på randonee. Lærer: Ove Erik Tronvoll

Dere venter sikkert i spenning på å høre hvordan det gikk med “Topptur-Magni” etter historien om “Magni i alpintbakken”. Man skulle vel tro at den store framgangen i Åre hadde gjort meg til en rando-kjører av en annen dimensjon. Men, sånn gikk det altså ikke til…. Neida. Selv om jeg virkelig slo på stortrommen, som en hardbarsket fjellgjeit, på tur opp på de ulike fjelltoppene, så slo selvfølgelig den velkjente høydeskrekken og “pinglefaktoren” inn på tur ned. Alt av teknikk forsvant ut av hodet på meg og jeg ble stående igjen på toppen med skjelvende bein og tårer i øyekroken. MAMMAAAAAA!!!  Etter noen dype magadrag og litt selv-klasking i ansiktet, innså jeg at jeg ikke hadde noe annet valg; jeg måtte ned den fjellsiden. Mens resten av gjengen danset seg nedover fjellveggen, som om de var født med rando-ski på beina, kom jeg flere hundre meter bak i velkjent plogstil. Trykket bakpå skia, rumpa ut og stavene skrapende langs bakken. Munnen var vidåpen hele turen ned og ut kom det et hyl, som sikkert kunne ha utløst et skred, selv med skredfare 1 i fjellet. Tre innlagte pustepauser måtte til før jeg kom meg ned med livet i behold. For en lettelse; jeg klarte det! Men det var jaggu ikke mye moro i det. Dagen endte med å sove i telt – i 15(!!) kuldegrader. Det var kaldt. Det var veldig kaldt. Men jeg overlevde det også!

Nå vet jeg ikke for sikkert, men kanskje var det akkurat det som skulle til for at jeg dagen etter klarte å få til utforteknikken på randonee også? Det var som om kulden hadde trengt seg inn og satt en liten “F” i meg. DET var gøy det! Så nå kan jeg med hånden på hjertet, og ikke på tull, si at jeg i løpet av de to siste ukene, har gått fra å være en ordentlig amatør til å bli en skikkelig tøffing på “nedoverski” også. Men viktigst av alt; jeg har lært meg å mestre ting jeg aldri har prøvd før. Jeg har sprengt personlige grenser så det har gitt klang i fjellene, og jeg har gitt høydeskrekken min et realt kick bakfra. Det er litt som det å være toppidrettsutøver egentlig; det kommer til å bli hardt og det kommer til å gjøre vondt. Det kommer til å svi skikkelig og av og til kommer det til å få deg til å føle at alt håp er ute. Men det gjelder å fortsette, fordi du vet at in the end, it’s going to be totally worth it! 

 

Nå: sesongevalueringen venter, og det gjør også en tur til New York med kjæresten min! 🙂

– “Bad ass-Magni”

 

Tidligere amatør, nå "Bad ass-Magni". Vi sees på toppen!

Tidligere amatør, nå “Bad ass-Magni”. Vi sees på toppen! 😉

 

 

Kategori
Blogger

RELATERTE INNLEGG