Langrennsrefleksjoner

Det går ikke en dag uten at jeg tenker på ski og langrenn. Nå er det vintersport i månedsvis på TV og alle hjerter gleder seg, men noen hjerter...

Det går ikke en dag uten at jeg tenker på ski og langrenn. Nå er det vintersport i månedsvis på TV og alle hjerter gleder seg, men noen hjerter bekymrer seg. Noen slutter til og med å heie på Norge…

Bitte, bitte liten i verden

I Norge er langrenn stort og det brukes MASSE tid og penger på langrenn. Både i forbund, klubber, sponsorer, bedrifter, hos utstyrsprodusenter og hos den enkelte menigmann brukes det betydelig med ressurser for å gå på tur, gå renn, trene og bare drive med langrenn på et eller annet nivå. Jeg vet ikke helt om jeg blir litt flau eller ufattelig stolt over hvor mye rerssurser vi legger ned på å kunne drive med “nasjonalsporten” vår. Jakten på hvitt gull og stadig mer fart er for mange altoppslukende.

Det er litt flaut når man tenker på hvor liten idrett langrenn er på verdensbasis. Vi tar de dårlige nyhetene først.

På første plass ligger fortball med en Gll (Global Innovation Index) score på 1721.

2. Basket 1090 Gll score

3. Tennis 815 Gll score

Så kommer en rekke idretter som amerikansk fotball, formel 1, golf, friidrett, ishockey, land hockey(!), turn, kunstløp, hestesport, skiskyting på 39.plass og skihopp på 50.plass. Langrenn ligger på plass nr 55.

Når man sier “mest populære sport”, er uttrykket diffust og mangler definisjon. Mener vi mest sette, mest utøvde eller den som får mest oppmerksomhet? Man kan regne og måle på mange ulike måter, men noe sier meg at langrenn ikke vil komme på en global eller europeisk topp 10 liste i nær fremtid. Men på denne listen er vi hvertfall godt inne på topp 100. Har det noe å si da? Ja, jeg vil si det. Skal nasjonalsporten vår bestå internasjonalt, fortsette å få være på OL-programmet og kunne fortsette å være et levebrød for de det er i dag og andre i fremtiden, er langrennsportens internasjonale popularitet av stor betydning. Vi må jo ha noen å konkurrere mot! Noen som gidder å forstette å prøve å slå Norge ned i støvlene på internasjonale skirenn og skaper spenning for tilskuere i løypa og hjemme i sofaen .

Norsk dominans

Norge er gode i langrenn.  Det er ikke så rart når vi har over 100 år med godt etablerte langrennstradisjoner og lever i et land som normalt har hatt snørike vintre. Men når resulatlisten ser sånn ut etter årets minitour i Ruka, Finland..

Skjermbilde 2015-11-30 kl. 14.04

Bildet er et screenshot fra nrk.no

Eller sånn ut…

Skjermbilde 2015-11-30 kl. 14.02

Bildet er et screenshot fra nrk.no

…kan man spørre seg selv hvor lenge dette kan fortsette før nasjonale skiforbund i andre land skrinlegger langrennssatsing og heller satser alt på skiskyting og alpint. Den norske dominansen kan gjøre publikum mette og hvor lenge er det da til langrenn kun er en kuriositet av en sport i de Olympiske leker? Du vet, sånn som under sommer-OL når man plutselig får øynene opp for en “ny” sport på TV som for eksempel modern penthatlon, bueskyting eller slalom padling. Så følger man litt med på det under lekene og så er det 4 år til nese gang. Det må bare ikke skje med langrenn! Mitt skihjerte er bekymret. Hva med ditt?

Folkesport og kompetanseflyt

Langrenn er folkesporten vår. I England er det fotball, i Frankrike spiller alle tennis og Nederland dominerer skøytesporten. Dersom man skal bygge opp den internasjonale populariteten til en sport må man samarbeide over landegrenser. Dersom jeg hadde drevet med denne idretten i et land der interessen for ski var i bestefall lunken ville jeg søkt kompetanse hos noen som er bedre, alle helst de beste. Hvordan drives langrennsporten på ulike nivåer i Norge? Hva kan vi lære av Norge om rekruttering og utviklingstrapper for å drive sporten fremover? Hva kan vi lære om utstyr og smøring? Om løypekjøring? Det er nok mange land som sikler på norsk kompetanse innen langrenn, men spørsmålet er om vi er villige til å gi den. Rekke ut en hånd slik at man kan bli gode sammen og sporten blir bærekraftig for flere nasjoner.

Selv har jeg sett og opplevd begge sider: På den ene siden ser jeg et system der det kun er det beste, nyeste som gjelder og der alt tilrettelegges for løperne. Vi har Skiforeningen som vet å forvalte marka og drevne løyperkjører lag. På den andre siden er jeg en del av en mini-langrennsnasjon der det faller mye snø i høye fjell, men få løyper kjøres og hvertfall aldri saltes. Der det ikke bare er å gå inn i en sportsbutikk å forvente at de har langrennsutstyr nedi der. Problemene til veldig små langrennsnasjoner er multifaktorielle, og er både forankret i mangel på kompetanse og minimalt med økonomiske ressurser.

…de åpenbare forskjellene på kompetanse, utstyr og økonomi gjør det vanskelig å skape internasjonal bredde rett under verdenstoppen..

Nå mener jeg ikke at for eksempel Hellas, som  jeg går for, har sjangs på noen plasseringer førstesiden av FIS sine resultatlister i nær fremtid (ref. bilde 1), men de åpenbare forskjellene på kompetanse, utstyr og økonomi gjør det vanskelig å skape internasjonal bredde rett under verdenstoppen og med en potensiell mettning av den norske dominansen hos publikom vil internasjonal langrenn dø ut. Det bør være av langrennssportens interesse å hvertfall gjevne ut en del av forskjellene når det gjelder kompetanse, men kanskje også når det gjelder økonomi.

Andre land bør få lære av norsk ski-og treningskompetanse. De bør hente kompetanse til der de er, eller dra dit kompetansen er for å lære. Så er det kanskje lettere å ta i mot kompetanse når det blir tilbudt deg, fremfor at du må be om den. Det er ikke lett å be om hjelp for noen.

Heia…Norge? Tyskland? USA?

Det er ingen tvil om at vi som publikum heier på våre norske skiløpere. Vi heier på de vi liker pg føler en form for tilknytning til av løperne på det norske landslaget. De vi føler fortjener å vinne løfter vi mer enn gjerne frem. Med disse enkeltpersonene er vi både med-og motgangssupportere. De siste 2-3 sesongene har jeg bitt meg merke i at stadig flere her i gamlelandet ikke heier på Norge som land. “Jeg håper Tyskland kommer opp” eller “Hadde hvert bra for langrenn om Russland og USA begynte å vinne”, lyder det. Til og med söta bror Sverige håper vi gjør det bra slik at langrenn kan fortsette å være en sport av betydning (men ikke bedre enn oss).

FIS ser på Tyskland som sitt viktigste kommersielle marked. I fjor sluttet blant annet Tyskland å direktesende verdenscup på TV. Det er noe veldig galt her. Nå skal det sies at Tyskland har hentet den norske treneren Torstein Drivnes til å trene kvinnelandslaget, så det blir spennende å se hva han får til med dem.

FIS tar noen grep

I fjor hadde Norge et budsjett på 65 millioner kroner til landslaget, Sverige 40 millioner, Finland 5 millioner kroner (ekskl.trenerlønninger) og Tyskland 16 millioner. I år har FIS iverksatt noen regler som skal bidra noe til å jevne ut økonomien for å hjelpe små langrennsnasjoner frem. Alle monner drar. Altså, jeg er langt fra i mot at Norge bruker mye penger på langrenn, tvert i mot er jeg helt for. Det er bare det at forskjellene er så store. Jeg ser de gigantiske smørebussene til Norge og Sverige og så det andre land i WC som knapt får plass til to smørebord i en liten bod. I verdenscup, liksom! Forskjellene er håpløsts store, og  det kan være å skyte seg selv i beinet om Norge nå skulle komme til å skaffe seg flere fordeler i tillegg til de økonomiske. Bildet taler for seg.

12308334_10153867573459925_4525941632883575670_n

Illustrasjon av Thomas Zipfel lånt fra FIS

Jeg runder av her for det er nok av ting å bekymre seg over her i verden som er langt viktigere enn langrenn. Jeg for min del har tenkt mye på dette med langrennsportens posisjon generelt, fordi jeg gjerne vil at flere nasjoner skal kunne hevde seg, skape spenning og fordi jeg vil føle at jeg er en del av en sport som verden bryr seg om. Videre har vi dette med staking, strengere regler i forhold til skøyting, folk som diskes etc., men det begir vi oss ikke inn i på dette innlegget. Som et lite aporopos kan du heller lese hva Petter Reistad mener om stake-saken. Han har klokkeklar tale og noen gode poeng, etter min mening.

I skrivende stund er status: Oslo, 1 cm nysnø som er borte om ca 30 min. Utsikter for å trene på natursnø i helgen = deperimerende. Jeg bor ikke på Lillehammer, vi har hytte på landet ved sjøen, ikke på fjellet og jeg kommer til å tråle 750 meter med løype i Holmenkollen. Oh, happy day! Likevel ville jeg ikke holdt på med noen annen sport. Det er kjærlighet det!

Melina

Kategori
Blogger

RELATERTE INNLEGG