Johanne Killi er en av Norges mest fremgangsrike utøvere i freestyle ski. I dette intervjuet forteller hun om veien til toppen, oppveksten på Dombås og hva som inspirerer henne…

Det har gått over all forventning. Det er en helt egen følelse å stå øverst på pallen. En blir ekstra stolt over seg selv, og setter stor pris på alle som hjelper en på veien dit, forteller en blid Killi.

Johanne er oppvokst på Dombås. Selv om hun bor i Oslo, reiser hun hjem så oft e hun kan. Familien og hjemstedet betyr mye for 25-åringen.

– Det er alltid godt å komme hjem til mor og far. Her er det kort vei til besteforeldre også, så vi kan raskt samles alle mann, sier hun.

Johanne Killi: -Hang med gutta i skiparken

Skigleden startet tidlig for Johanne, og de to søstrene hennes Ida og Elise. Det gikk mye i langrenn og skiskyting. Etter hvert fant Johanne veien til bakken, og skiparken like ovenfor Dombås sentrum. Mens venninnene heller ville kjøre skogsløyper, trakk Johanne til parken og railsa. Her hang hun med gutta.

– Det var vel rundt 11 års-alderen, da jeg fikk twin tip ski for første gang. Jeg kunne jo ikke raile med carving ski. Jeg tror pappa skjønte hvor det bar, og han ble sikkert litt skuff a innerst inne over at jeg ble så glad i parken i stedet for langrennsløypa, sier hun og smiler.

– Så her hang jeg da, når parken var åpen. I helger og på kveldstid. Det var utrolig moro, sier hun.

– Skjønner ikke at jeg turte

Da Johanne ble 15 og et halvt år bestemte hun seg for å flytte til Lillehammer for å gå på NTG. Hun skjønner egentlig ikke selv at hun turte.

– Jeg var fryktelig sjenert når jeg kom blant ukjente mennesker. Jeg turte for eksempel ikke å ta bussen til skolen her på Dombås. Da måtte jeg sitte på med mamma. Hun skulle den samme veien, så da slapp jeg bussen. Jeg vet ikke helt hvorfor det var slik, for med en gang jeg var blant venner kjente jeg meg trygg, sier hun.

Mamma Wenche (51) kommer ruslende inn i stua. Hun husker denne tida godt.

– Hun var veldig beskjeden, så jeg minnes godt at jeg var bekymra da hun skulle flytte. Det var litt skummelt rett og slett, men det gikk jo bra. I dag er hun selvstendig, klarer seg selv og ordner opp. Ja, hun har vokst mye på disse årene, forteller Wenche.

Det første året på Lillehammer bodde hun alene, deretter flyttet søsteren hennes inn. På samme tid smalt også freeskikarrieren til.

– Andreåret ble helt annerledes. Da kjørte jeg godt, og kom inn på juniorlandslaget. Det ble mye reising. Tredje året var jeg så vidt på skolen. Da måtte jeg ta tentamener mens jeg var på tur. Det gikk fint likevel. Skolen la til rette, og jeg har alltid tatt skolearbeid på alvor. Alle tre årene ble fullført. Jeg er ordentlig takknemlig for den tiden, sier hun.

Godt voksen i freeski-miljøet

Johanne er i dag 25,5 år gammel. En alder som i de fleste idretter ikke regnes som godt voksen. I freeski miljøet er det derimot litt annerledes.

– Jeg har jo vært med i verdenscupsirkuset siden jeg var 16–17 år, men det er rart å se på startlistene at jeg er en av de eldste. Jeg føler meg jo ikke slik. Det er mange yngre som banker på døra, og det er viktig. Jeg synes det er kult å henge med selv om jeg er 25 år. Med flere verdenscupseiere og VM-bronse viser det at jeg fortsatt er i posisjon til å vinne, sier hun.

– Hva er den største forskjellen på utøveren Johanne for 6–7 år siden sammenlignet med i dag?

– Før tenkte jeg ikke på dette som en jobb. At jeg skulle tjene penger til livets opphold. Det er mer seriøst, og jeg er opptatt av å være godt forbilde. Det er kult å tenke på at de yngre ser opp til meg.

– Hvilket forbilde ønsker du å være?

– Helt klart et sunt forbilde som har føttene trygt planta på jorda. Jeg har med meg mange gode verdier hjemmefra, noe som jeg håper vises gjennom væremåten min. Jeg ønsker også å motivere og inspirere andre til å begynne med denne sporten. At de skal tørre å satse på drømmene sine. Det er ekstremt mye glede i freeski. Miljøet er unikt, sier hun.

Måtte i tenkeboksen

Men i fjor sommer var hun slett ikke sikker på freeski-framtida. Da måtte hun i tenkeboksen. Skulle hun fortsette karrieren, eller legge opp? Etter samtaler med mentaltreneren gjennom en lang periode ble det lettere å skjønne seg på egne følelser rundt karrieren. Under en samling med landslaget i august åpnet hun seg opp om motivasjonen.

– Det var avgjørende å være åpen med «kollegaer», og ikke minst mine aller mine nærmeste. Jeg har også snakket med andre utøvere og veiledere. Dette har gjort situasjonen mye bedre, jeg er mer avslappet, og trenger ikke lengre å leve i «fasade», sier hun.

– Jeg bestemte meg for å ta det litt som det kom. Lysten var der til å reise med laget, og se om jeg hadde lyst til å konkurrere når konkurransene nærmet seg. Jeg droppet å kjøre en konkurranse i oktober, men valgte å stille i konkurransen i Østerrike i november. Der endte jeg opp med å vinne. Dette ga meg nok et ekstra dytt, en følelse av mestring og en motivasjonsboost, forteller hun.

Selv om Johanne trives godt i Oslo ser hun ikke for seg å bo der for alltid.

– Jeg koser meg i Oslo slik det er nå, men jeg vil nok ut av storbyen på sikt. Vi tre søstrene snakket tidligere om at vi skulle bosette oss rundt Lillehammer/Hamar området, men nå har de funnet sine respektive, så da må jeg vel legge en annen plan. Det viktigste er et sted hvor det er nær naturen, og sånn passe stort. Dombås blir for stille, men det er veldig koselig å komme hjem på besøk. Her finner jeg roen, sier freeskistjerna Johanne Killi.