Ukens snakkis etter World Cup runden på Lillehammer har utvilsomt vært Norges brutale dominans i langrennsløypen i innledningen av denne sesongen. Eksperter, trenere, løpere og publikum har alle uttrykt bekymring for at sporten kan stå ovenfor et realt problem. Flere potensielle løsninger har vært diskutert, stort sett med mål om å ilegge Norge begrensninger for å senke oss ned mot nivået til resten. Dominansen vi opplever er utvilsomt en av de største utfordringene til sporten, kanskje bare slått av en varmere klode, men jeg er ingen tilhenger av å ilegge begrensninger for å oppnå en jevnere sport. Jeg mener vi må tørre å tenke nytt, utfordre dagens system og tenke i banen av å profesjonalisere sporten på tvers av landegrenser.
For fire og et halvt år siden reiste jeg over til USA for å kombinere idrettssatsingen jeg følte hadde stått litt på stedet hvil i flere år, med en universitetsutdannelse. I løpet av årene der var jeg heldig og fikk reist mye rundt for å konkurrere i forskjellige miljøer, deriblant US Nationals, Canadian Nationals, College renn, og ikke minst World University Games i Val di Fiemme. Alle stedene var det god kvalitet på de fremste løperne, en mangel på bredde sammenlignet med det vi er vant til i Norge, og fasiliteter rundt rennene som det vi så på midten av 90-tallet her til lands.
Torsdag 26.mars 2015: Mens norgeseliten gjør seg klar for NM del 2, er undertegnede allerede i gang med sitt siste skirenn for sesongen, 50 km friteknikk i US Nationals. Begge plasser skinner sola, snøen innbyr til deilig påskeføre og på de to startstrekene står flust av skiløpere som nylig har fullført verdensmesterskapet i Falun. Ved løypa i Sun Valley, Idaho, står smørebordene tett i tett langs oppløpet. VM løpere, college-utøvere, veteraner og juniorer prater løst om dagens forhold mens skiene testes og ansiktene smøres inn i faktor 30. Det hele er så enkelt arrangert at det får norske kretsrenn til å virke som Champions League finale og Wimbledon på en og samme dag. I Harstad står store smøretrailere, smøre-lastebiler, smørevogner, kaffevogner, møtevogner, spisevogner og alle andre vogner som har blitt kjørt land og strand rundt i løpet av vinteren tett i tett og pryder stadionområdet.
Jeg er overbevist om at nivåforskjellen mellom de norske løperne og internasjonale konkurrenter stammer fra den ekstreme bredden vi har i Norge kombinert med en seriøs og god treningsholdning, samtidig som vi har støtteapparat og ressurser til å kunne satse for fullt med alle muligheter til å faktisk lykkes, selv om man så er nummer 100 nasjonalt. Jeg tror likevel ikke at det er slik at vi trener bedre fordi vi er norske, ei heller er vi naturlig bedre selv om vi er norske. Med dette mener jeg at om du hadde satt en utlending i det norske systemet, så hadde han hatt like gode muligheter til å lykkes som en hvilken som helst nordmann. Gode eksempler på dette er de to Andrewéne fra Storbritannia. Andrew Musgrave har i en årrekke vært en del av norske private lag, og har svart med å bli en toppløper i World Cup. Hvem har vel glemt når han fløy fra hele den norske eliten under NM sprinten på Lillehammer 2014? Andrew Young er jeg så heldig å være lagkompis med på Team Synnfjell, og det er lett å se at den mannen kommer til å gå fort på ski i fremtiden og.
Hvor vil jeg hen med dette? Jeg tror det er på tide å se på hele modellen rundt vanlig distanselangrenn. Kanskje er veien å gå å ha profesjonelle lag isteden for landslag? På den måten vil en løper ha like store muligheter til å lykkes uansett om han kommer fra Norge, Sverige, Finland eller Jamaica. I øyeblikket skjønner jeg at utlendinger ser på det som en litt håpløs oppgave når de kommer til FIS-rennene på Beitostølen og ser støtteapparatene til norske løpere. I Norge er vi stolt av landslagsmodellen vår, som har gitt gull og grønne skoger i en årrekke, dessverre tror jeg ikke det er så mange andre land som har den oppfatningen rundt sine respektive landslag.
I helgen er det Skandinavisk Cup i Vuokatti, mye tyder vel på at det blir mye rødt, hvitt og blått i toppen der og.