Alle opplever det før eller siden. Noen opplever det gjentatte ganger i løpet av en sesong, mens andre nøyer seg med en gang hvert tiende år. Den vonde, skuffende og arge følelses du får når du våkner om morgenen, nesten som om noen ga deg juling kvelden i forveien. Munnen er tørr og når du tappert prøver å svelge kjennes det ut som om ti kniver stikker deg i halsen. Du prøver å overbevise deg selv om at det bare er en innbilning; det du føler i halsen eksisterer egentlig ikke, alt er bare fiksjon inne i ditt eget hode. Etter en stund innser du at du må bite i det sure eplet og ringe treneren for å si at du ikke kommer på trening i dag. Hvorfor skjer det meg? Hvorfor akkurat nå? Hva i alle dager har jeg gjort for å fortjene dette?!
Det var nettopp dette som skjedde meg. Fredag morgen, dagen før norgescup på hjemmebane i Meråker, våknet jeg; potte tett i nesa, uten å skjønne hvor eller hvorfor det kom akkurat på det tidspunktet det gjorde. Det eneste jeg visste var at det ikke var et godt tegn. Det er sjelden et godt tegn å våkne opp med symptomer på sykdom, men denne gangen var det litt ekstra surt. Jeg sto opp for å snyte meg og for å skylle nesa mi med salt vann, med håp om at det var noe som ville forsvinne med en gang. Under hele frokosten sa jeg til meg selv » jeg er frisk! dette er bare noe lett som sitter i nesa, det går helt sikkert over i løpet av dagen».
Med et tappert smil om munnen og hodet høyt løftet, reiste jeg opp på stadion for å teste ski og gå igjennom løypene i Grova. Til alle jeg møtte på veien smilte jeg bredt og fortalte at formen var fin og alt var i skjønneste orden. Det var jo faktisk det! Bare to dager tidligere hadde jeg hatt en veldig bra hardøkt hvor jeg følte at jeg klarte å gå det jeg var god for. Jeg hadde vært utrolig flink med å få i meg mye og riktig næring dagene i forveien, vært ekstremt nøye med hygienen fordi romvenninnen min selv nettopp hadde vært forkjølet, jeg hadde sovet godt og trent med overskudd. Jeg var bare litt tett i nesa, no big deal. Mens jeg var oppe på stadion ringte jeg treneren min her oppe for å forhøre meg om hva jeg burde gjøre. Innerst inne visste jeg hva han kom til å si, så jeg hadde vel ikke trengt å ta den telefonen. Men jeg ville høre hans syn på saken; i følge meg selv var jeg jo tross alt «bare litt tett i nesen». Svaret jeg fikk var ganske klart. Jeg kunne godt teste ski, men så måtte jeg reise ned på hybelen og ta det knusende med ro. Jeg fikk også beskjed om å ta en telefon til han før jeg tok avgjørelsen på om jeg skulle konkurrere eller ikke morgenen etter, selv om han var ganske sikker på at jeg visste hva han kom til å svare meg. Jeg visste også svaret, jeg ønsket bare ikke å innse det.
Det tok meg noen timer før jeg tok det til meg og forstod at løpet for morgendagen var kjørt. Hadde det vært intervall på planen i morgen hadde jeg ikke gått den, tenkte jeg. Da var det ganske opplagt hva jeg burde gjøre når det var snakk om skirenn. Jeg burde heller ta det med ro og se om jeg ble bedre utover dagen, i såfall kunne jeg konkurrere på søndagen i stedenfor.
Lørdag tok jeg det helt med ro. Jeg sov lenge, men stod opp da damene skulle ut og konkurrere i Falun. Samtidig fulgte jeg med på norgescupen live over internett. Det ble en skikkelig ski-formiddag og det var utrolig spennende, spesielt her i Meråker! Jeg ble overlykkelig over mine lagkameraters fantastiske innsats og følte meg virkelig priviligert over å være på lag med de. Resten av dagen tilbrakte jeg på sofaen med en kopp ingefær-te og «Orange is the new Black» på Netflix. På ettermiddagen begynte tankene mine å kverne igjen; jeg følte meg bedre enn jeg gjorde på Fredag, så mulighetene for å stille til start søndag var større nå enn i går. Men jeg var fortsatt tett… hva burde jeg gjøre? Hvilepulsen var tross alt normal og kroppen ellers var fin. Etter hvert som jeg tenkte over det ble det bare klarere og klarere for meg hva jeg burde gjøre. Ja – helgas norgescup var viktig. Spesielt rennet på søndag, men helsen min er også viktig. Magni, du har vært i denne situasjonen så mange ganger før, hørte jeg en stemme si til meg oppi hodet mitt. Det å gå i samme fellen igjen, etter fjorårssesongen, er direkte pinlig. Du vet bedre enn å gjøre som så.
Stemmen i hodet mitt hadde rett; hva godt ville det bringe med seg å konkurrere med tett nese? «Bare tett nese..» Det er ikke bare, bare faktisk. Tette neseganger er et tegn på noe. Det er et tegn på at alt ikke er helt som det skal. Kroppen produserer slim for å gjøre det bedre for seg selv, ikke for å gjøre helgen min til en katastrofe. Det er opp til meg å ta de tegnene kroppen min gir meg, på alvor. Tydeligvis hadde jeg ikke vært flink nok til å ta tegnene før jeg ble tett heller. Selv følte jeg at forkjølelsen kom som lyn fra klar himmel, men når jeg tenker over det nå i ettertid så gjorde den kanskje ikke det likevel. Jeg husker at jeg hadde litt vondt i øret forrige helg, og at jeg var redd for å få en ørebetennelse. Tirsdag måtte jeg avbryte økten fordi jeg hadde så vondt i hodet. Onsdag hadde jeg ikke vondt i hodet, så da kjørte jeg intervall. Og jeg kjørte en veldig hard intervall; jeg skulle kjøre meg skikkelig, var planen. Torsdag var jeg litt sliten, men ikke noe jeg ikke kunne takle. Fredag morgen var jeg syk.
Hvorfor har det seg slik at vi alltid velger å overse tegnene som kroppen vår gir oss? Hvorfor er det så vanskelig å innse at kroppen trenger hvile? Vi liker gjerne å se på oss selv som «uovervinnelige». Vi takler det meste og vi tåler mye og hard trening. Vi har lagt ned så mange timer for å komme dit vi er i dag, så å innrømme at immunforsvaret har fått seg en knekk og at vi har blitt syk, er rene nederlaget. For meg var det også et lite nederlag å innse at forkjølelsen hadde kommet for å bli; det var tross alt norgescup på hjemmebane og distansene passet meg som hånd i hanske. Men det kom et øyeblikk der jeg innså at jeg måtte legge kortene på bordet og se situasjonen for den den var. Jeg måtte snu fokuset mitt – snu det negative til noe positivt! I stedenfor å henge meg opp i at tett nese ødela hele helgen for meg, så måtte jeg finne en måte å gjøre det bedre for meg selv på. Hva var det som gjorde helgen min til en suksess tross sykdom? Hvordan kunne jeg bruke det til å bli frisk fortest mulig?
Og jeg fant en rekke ting som gjorde helgen min til en suksess heller enn et nederlag. Kjæresten min hadde kjøpt blomster og gaver til meg i forbindelse med valentinsdagen den 14., og han laget en skikkelig hyggelig stund for oss der vi kunne være sammen, selv om jeg var litt syk. Deretter gikk vi en tur i deilig vintervær. Jeg fikk også mange hyggelige meldinger og lykkeønskninger fra folk med ønske om god bedring. Min fantastiske romvenninne kom stadig innom meg og spurte hvordan formen var, og ønsket meg fortsatt god bedring. Tenkt så mye jeg har å være taknemmlig for! Jeg har en kropp som fungerer perfekt, jeg er ung og sprek, jeg har en strålende framtid foran meg og jeg trives med den jeg er. Jeg er faktisk utrolig priviligert, så hvorfor i alle dager skal jeg la en forkjølelse ødelegge det? Også kan jeg trøste meg med at årets influensasesong har meldt sin ankomst, bedre sent enn aldri, så det skal godt gjøres å holde seg fri for basselusker nå om dagn…
Sykdom er motgang, og motgang er til for å overvinnes. Mitt råd er: ikke fokuser på alt det sykdommen ødelegger for deg, tenk heller ut metoder for hvordan du kan bli frisk fortest mulig! Senk skuldrene, legg deg på sofaen og «nyt» dagen som syk. Ikke stress, det kommer ikke til å hjelpe. Hvil, drikk ingefær-te med honning og sitron, hold deg varm på beina, vask hender, drikk mye vann og SOV! Gi kroppen din den tiden den trenger til å bli helt frisk. Det er faktisk bedre med litt for mye hvile heller enn litt for lite. Og i mellomtiden: roll along 🙂
Fortsatt god søndag, valentinsdag og morsdag, alle sammen!
xoxo – Magni
