Å presse kroppen, se hva jeg klarer, oppleve fart og mestring konkurranser i løp eller langrenn er det beste jeg vet! Hvorfor hater jeg det samtidig så hardt da?
Hvis du aldri har tenkt tanken «Fy f… hvorfor gjør jeg dettte mot meg selv?» på startstreken eller underveis i en tøff konkurranse og aldri har hatt mørke tanker i konkurranse på en ellers strålende solrik dag, da er du laget av jern og alt som er sterkt i mine øyne! En maskin.
For meg kommer de mørke tankene og hatet når ting ikke klaffer om det er kroppen eller skiene kan være det samme, men jeg hater hardt og intenst mens jeg jobber meg mot mål. Noen dager klarer jeg å flytte fokus og konstentrere meg om arbeidsoppgaver. Det kan være enkle ting som frekvens, trykk på tåballen eller hvor jeg setter ned stavene når jeg padler, holdningen og fotisett når jeg løper, men få og enkle ting. Klarer man å ha dyp konsentrasjon om tekniske oppgaver og gi seg hen til disse, kan hvertfall jeg komme i mål med en følelse av at jeg fikk til noe bra der ute likevel.
Det var dette jeg måtte gjøre i søndagens 22 km skøyterenn i Hafjell Skimarathon. På start var jeg gira, om enn litt treningstung i kroppen etter en uke med mye aktivitet, men helt fin der og da. Denne dagen skulle det ikke mer til enn motvind og trå fjellsnø før det føltes som rullegardinen gikk ned foran den strålende Hafjell-solen og tanken på å bryte kom, men som alltid på slike dager ga jeg den en på trynet. Det er ikke lov å bryte! Med mindre du er skikkelig uvel, type syk eller skadet.
Det var nok av ting å irritere seg over underveis, men redningen var disse arbeidsoppgavene, heiing fra LYN-folk og andre, og at jeg faktisk maktet å registere det NYDELIGE fjelllandskape. Øyer kommune, du er vakker!
I proporsjonal størrelse med arbeidshat og frustrasjon er kjærligheten til sporten og det å presse kroppen når alt stemmer veldig bra eller OK+. Et elsk-hat forhold, men mest elsk! Da kan jeg smile for meg selv selv om pulsen er over 95% av maks. Det bobler i kroppen og jeg jager smilende og bestemt etter mer fart. Det er de dagene og situasjonene vi trener for. Det tar ikke mer enn 15 minutter etter målgang så ser jeg frem mot neste konkurranse, jeg vil gjøre det igjen fordi det var så deilig eller jeg vil gjøre det igjen for å revansjere meg selv. Sprøtt, men rått hvordan hjernen og kroppen fungerer! Tenk at vi glemmer fysisk smerte så fort, en flott egenskap spør du meg.
Jeg ser stor verdi i å gå i seg selv og evaluere etter renn og andre konkurranser. Hva fungerte bra og hva kunne jeg gjort bedre/annerledes. Dette gjelder både taktiske-tekniske ting, som vei-, spor- og teknikkvalg, men også hva som foregikk oppe i hodet. Det er jo litt dumt å gjøre de samme feilene om igjen! Jeg har flere favoritt quotes, men han Albert sine er høyt oppe på lista:
Hafjell leverte alt fra strålende sol til bitende vind, fine langturer og en god hardøkt. Nå er jeg hjemme i Oslo der snøen har lavet ned i marka og det er drømmeforhold og en slags vinterferie. I tiden fremover skal det trenes bra, men smart. Det siste Eirik og jeg gjorde før vi sovnet i går var å ta en evaluering av prestasjonsfremgang, ulike faktorer å ta tak i der og bli halveis enige om en slags plan med store endringer i treningen min. Superromantisk…, men sånn kan det av og til være når mannen din er treneren din, langrennsekspert og driver en skiklubb.
Takk for at du leste og følg gjerne meg videre på Instagram eller Snap (melinamagulas). Jeg oppdaterer omtrent hver dag!
X
Melina
