265 Views

Eirin flyttet til Trondheim for å bli topphopper: –Nøkkelen for å bli god, er å trene med gutta

Hun slapp største hoppbomben på årevis. Eirin Maria Kvandal flyttet som 15-åring til Trondheim – for å rendyrke skihoppingen. Nøkkelen til å nå verdenstoppen har vært å trene med landslagsgutta i trønderhovedstaden.

April 01, 2021
Skrevet av:

Tore Shetelig

Halvor er jo litt filosofisk anlagt og opptatt av mangt og mye i samfunnet. Har du hatt dype samtaler med ham?

– Nei, ikke det hele tatt. Men jeg skjønner hvor du vil. Han er jo litt sånn som type, ler Eirin godt.

Den humørfylte Mosjøen-jenta legger til at Halvor har hjulpet henne med tekniske tips til forbedringer. Han har også vært en inspirasjon i treningsarbeidet, med sin grundighet.

Er Halvor den som har betydd mest for din utvikling – av de tre gutta på landslaget?

– Nei, det vil jeg ikke si. Alle tre har betydd mye. På hver sin måte. Når vi er i Trondheim, trener vi daglig sammen.

Og så har du litt av et beite med kvalitetstrenere, som har hjulpet deg opp og fram?

– Ja, jeg føler meg så absolutt privilegert over å ha Christian Meyer, Henning Stensrud og Jermund Lunder som trenere. Vi har et også veldig solid og godt støtteapparat. Det gir trygghet, sier 19-åringen – i intervju med magasinet SKIsport.

Christian og Henning holder til i Trondheim – mens Jermund bor på Lillehammer. Han er Christian Meyers assistenttrener på landslaget. Henning Stensrud er trener i Trønderhopp.

– Trenerne hjelper meg til å ta gode valg. Etter langhoppingen i Ljubno var jeg sliten i leggene. Da fikk jeg beskjed om stå over noen treninger – for å bli raskere restituert.

Lagt ned en god jobb

Nå har du nevnt en haug med folk som har hjulpet deg. Hva med din egen innsats for å bli så god?

– Jeg har lagt ned en god jobb, men likevel ble jeg jo overrasket over World Cup-seieren i Ljubno. Jeg hadde ikke trodd at framgangen – helt opp til toppen av seierspallen, skulle komme så fort.

Å bli tatt ut på landslaget våren 2020 har vært avgjørende for Eirins utvikling som skihopper.

– Jeg har hatt det som mål lenge, og satte stor pris på å bli en del av laget. Den økonomiske byrden ved å satse så mye på skihopping, blir jo også mindre når jeg er på landslaget. Vi får også det utstyret vi trenger.

Apropos penger, så tikket det inn 38.000 blanke kroner på Eirins bankkonto etter hennes første World Cup-seier.

Halvor Egner Granerud gikk i forrige utgave av SKI-sport ut i et stort intervju, og uttalte at det var på høy tid med mer likestilling i hoppbakken. Ikke minst når det gjelder premiepenger.

SENSASJONSKVINNEN: Eirin Kvandal jubler – etter å ha overrasket hoppverdenen kraftig ved å gå helt til topps i Ljubno. Før dette rennet, hadde hun ikke tatt ett eneste poeng i World Cup. Foto: Alexander Henningsen

Må investere

I OSS Hva synes du om utspillet hans?

– Veldig bra at Halvor støtter oss på den måten. Vi må få mer likestilling inn i skihoppingen. Vi ligger etter – i forhold til mange andre idretter. Hopplederne i det internasjonale skiforbundet (FIS) bruker økonomi som et argument for å ikke satse på oss – med antall renn osv. Men jeg mener de tenker altfor defensivt. For å høste, må man så. FIS-lederne må skru om tankegangen sin. De må se på flere storbakkerenn for kvinner som en investering. Produktet kvinnehopp må bygges. Når byggingen gjøres på en god måte, kommer større interesse – i form av flere sponsorer.

– Da blir det også mulig å heve premiepengene – nærmere guttas nivå. I dag er det jo bare 38.000 kroner for en førsteplass i World Cup – mens gutta får 100.000 kroner for en seier i verdenscupen. Rennene våre i World Cup vil også bli mer spennende når det står om mer – i form av høyere premiepenger.

Metallstrenger og skruer

Eirin måtte gjennom en ryggoperasjon i desember 2018. Legene gikk inn, og fikset på noe som heter skoliose. Det betyr skjevheter i ryggsøylen. Det er en medfødt feil som utvikler seg – hvis det ikke blir gjort et inngrep.

Operasjonen varte i sju timer, og Eirin fikk operert inn to metallstenger og 22 skruer – for å rette opp ryggen.

– Den ble gjort da jeg gikk i annen klasse på Heimdal videregående. Det vil si i 2018. Så sesongen 2018/19 gikk fløyten. Det året gikk med til operasjon og en langvarig opptrening.

Det gikk seks måneder før hun kunne trene vanlig igjen. Åtte måneder etter operasjonen, gjennomførte hun sitt første treningshopp i Midtstubakken. Trenere og andre hoppeksperter bare gapte. Så imponert var de over stålviljen til kvinnen fra det høye nord.

Var langt unna

Det var ikke noe som tydet på kometkarriere da Eirin ble nummer 33 i sin World Cup-debut i Ramsau 18. desember 2020. De første 20 jentene får poeng i verdenscupen, så hun var langt unna. En opptur var det riktignok å være med på laget som ble nummer to i lagkonkurransen i de østerrikske alper.

At noe var på gang, kom tydelig fram i NM i normalbakke – i oktober i fjor. Eirin tok sølv – etter Silje Opseth. Anna Odine Strøm kapret bronsen.

Men så løsnet det helt for Eirin i storbakke-NM 19. januar i år. Hun smalt til i Granåsen – med 135 og 123 meter. Det ble gull, foran Thea Minyan Bjørseth og Silje Opseth.

Kort tid etter tok hun innersvingen på hele verdenseliten i gjennombruddet i Slovenia.

– Jeg liker best å hoppe i storbakkene. Deilig å få luft under vingene.

NM-GULL: Eirin med gullmedaljen fra storbakke-NM. Dette gullet ga henne inngangsbilletten til det norske laget som dro til Ljubo i Slovenia. Foto: Alexander Henningsen.

Ren glede

Hva gikk gjennom hodet på deg, da det gikk opp for deg at du var beste kvinne i Ljubno?

– Glede, Ren glede.

Hva med skiflyging?

– Det har jeg veldig lyst til. Å fly langt i en skiflygingsbakke, hadde vært utrolig kult. Jeg trives best i storbakkene.

Hvordan var det å flytte som 15-åring hjemmefra, og forlate mamma og pappa og dine tre eldre søsken hjemme i Mosjøen?

– Det gikk faktisk overraskende greit. Det ble jo en del telefoner hjem, men noen hjemlengsel følte jeg ikke på. De tre første årene bodde jeg på internat på skolen. Det siste året har jeg bodd på hybel, og det er deilig å ha et krypinn for seg selv. Jeg trives godt i Trøndelag, smiler Eirin.

Savner kjæledyrene mest

Siden hun har så god kontakt med telefon med familien, er det kjæledyrene hjemme i Mosjøen hun savner mest.

Det er et rikt dyreliv i hjemmet.

– Vi har to hunder. Begge er bordercollier. De heter Pia og Molly, og så er det skogskatten Missan.

Hvordan begynte du med skihopping?

– Jeg er oppvokst i en veldig aktiv familie, aktive både i idrett og utenfor idretten. Pappa hadde hoppet selv, og dro meg med til bakken. Da var jeg fem år. Mitt første renn deltok jeg i som seks, sjuåring. Senere trente jeg i Storhaugen, i samme bakke som Anette Sagen. Jeg fikk møte henne der. Hun var mitt store forbilde. Så tøff og uredd. Tenk på at hun hoppet så langt og godt i Vikersundbakken. Hun var også en dyktig forkjemper for at vi jenter skulle slippe til mer i bakkene.

Anette var stor

174.5 meter var lengden til Anette i Vikersundbakken, der hun fikk sette utfor som prøvehopper – i forbindelse med et kontinentalcup-renn for herrene 6. mars i 2004.

Undertegnede journalist fikk overvære den historiske begivenheten. Et flott utført hopp var det. Særlig imponerende var det hvordan Anette trakk og trakk ut svevet de siste meterne. Tøff dame!

Tilbake til den yngre utgaven av skihopper Eirin.

Hvordan hevdet du deg i bakken mens du gikk på ungdomsskolen?

– Solan Gundersen og hovedlandsrennet var de arenaene jeg fikk målt meg med jevnaldrende fra andre deler av Norge. Det ble mange andreog tredjeplasser. Kombinertløperen Thea Øyhaugen fra Gausdal slo meg alltid i bakken.

Treg start i junior-VM

Hvor hadde du din første representasjonsoppgave for Norge?

– Det var i junior-VM i Kandersteg i Sveits i 2018. Det var ikke så mye å skrive hjem om. Det ble 37. plass. I lagkonkurransen ble vi nummer fem.

Senere samme år måtte Eirin på operasjonsbordet. I 2019 var hun tilbake i bakken – med en 17. plass i junior-VM i Oberwiesenthal i Tyskland.

– Det rennet var jeg veldig fornøyd med – særlig ut fra alt jeg hadde vært gjennom. Det var jo også ekstra hyggelig å ta sølv i mix, sammen med Thea Minyan Bjørseth, Bendik Jakobsen Heggli og Sander Vossan Eriksen.

Hva har du lyst til å bli – når du en gang legger skiene på hylla?

– Aner ikke, ennå. Kanskje noe innen pro grammering. Jeg er jo et tallmenneske. Uansett hva jeg velger, har jeg lyst til å studere – på et opplegg med 50 prosent skole, for å kombinere med hard satsing på skihopping.

Hvordan synes du det er å reise og se nye steder?

– Det er veldig artig å reise. Vi får jo sett en del av stedene vi besøker, innimellom. Det er skikkelig kult, Særlig under Korona-perioden – hvor vi har oppholdt oss en del på kontinentet mellom rennene, i stedet for å reise hjem etter hver konkurranse, Bare så synd at vi ikke får gått i butikker – eller være litt turister, når vi innimellom har tid til det. Taubanen i Oberstdorf – opp til Nebelhorn, skulle jeg gjerne ha kjørt. Men banen var stengt da vi besøkte VM-byen i Bayern.

Det er snart gått 20 år siden Anette Sagen dokumenterte at skiflyging passer godt for kvinner. Men saken står fortsatt så å si på stedet hvil. Lite eller ingenting har rikket oppfatningen til de høye herrer i FIS.

PÅ SEIERSPALLEN: En hoppende glad Eirin Kvandal, sensasjonskvinnen som tuktet hele verdenseliten i Ljubno. Foto: Alexander Henningsen.

Opp på et høyere nivå

Landslagstrener Christian Meyer sier at det jobbes systematisk med å få opp nye talenter.

– Dermed vil produktet damehopp komme opp på et høyere nivå. Da kan pengepremiene øke. Dette henger nøye sammen, sier landslagstreneren for kvinnene.

Hva må på plass for å få til en god deal for kvinnehopp?

– Damene hopper på et langt høyere nivå enn hva jeg selv gjorde da jeg i sin tid deltok i World Cup. De som tar beslutninger i FIS, må lese seg opp på damehopp, sier Christian Meyer (43).

Hans beste innsats i World cup, var en sjetteplass fra Zakopane i 1999.

Helt rått

– Det er helt rått hva Eirin har fått til – etter at hun for to og et halvt år siden ble ryggoperert. Hun har en rå vilje og en fandenivoldsk innstilling, sier landslagstrener Christian Meyer. Han så hennes framganger i hele fjor høst.

– Det fins sikkert maken i hopphistorien. Men jeg har i hvert fall ikke vært borti lignende framgang mens jeg har vært dametrener. Skihopping er en ganske fascinerende idrett, sånn sett.

– Eirin kan bli den nye Maren Lundby, sier Christian Meyer.

Hoppsjef Clas Brede Bråthen kaller Eirins første seier for sensasjonell.

Om Eirin Maria Kvandal

Født: 12. desember 2001 på Mosjøen sykehus.
Klubb: Mosjøen IL.
Sivil status: Single.
Høyde: 1.63 cm.
Utdannelse: Går fjerde og siste år på idrettsfag på Heimdal vgs.
Hobby: Være med venner og se på film. Liker ekstra godt filmer som Star Wars.
Forbilde: Anette Sagen.
Favorittrett: Til hverdags: Svinekoteletter med salat og ris. Til fest: Kalkun.
Drikker helst: Juice og Farris.
Favorittmusikk: Har ingen favorittartist. Liker pop, men også veldig mye forskjellig. Kommer an på hvem jeg er sammen med.
Andre idretter: Spilte fotball fram til 2016 for Mosjøen IL. Helst på midtbanen, men scoret noen mål som spiss.
Sportslige meritter før Ljubno: Norgesmester i storbakke, Granåsen 2021. Sølv i normalbakke i Midtstua i oktober 2020. Junior-VM: Sølv i mikslag.

ABONNER PÅ NYHETSBREVET

For å se hvordan vi bruker din informasjon, ta en titt på vår Privacy policy