1009 Views

Storhopperen Lars Grini (76) med glimt i øyet: – Vi var vel kanskje for dumme til å bli redde!

– Bommer du på hoppet, slik jeg gjør på dette bildet, er det bare en ting som teller. Å komme seg helskinnet ned på beina igjen! Men redd, nei vi var vel for dumme til å bli redde, ler Lars Grini som mener at «kråkehoppet» kom fra prøveomgangen i Kollen i 1971. – Jeg hoppet aldri med lue i selve konkurransen.

April 19, 2021
Skrevet av:

Viktor Storsveen

På mange måter blir kråkehoppet et litt merkelig 50-årsminne i forhold til denne mest tradisjonelle hoppkonkurransen av alle sammen. Historien fra Kollen strekker seg helt tilbake Husebyrennet og konkurransene på Iversløkka i 1866.

Men den pågående pandemien sørger effektivt for at selv ikke i Holmenkollen blir det noe renn denne sesongen, akkurat som i fjor.

Lars Grini er en av skihistoriens mest markante personligheter. I flere sesonger tilhørte han verdens fremste utøvere i sin idrett. Hans personlighet og væremåte har bidratt til at svært mange fortsatt har et forhold til Hadelands store sønn.

Den profilerte skihopperen har bodd i spanske Marbella de seneste årene, og hoppskiene er for lengste byttet ut med golfkøller. Her stortrives han sammen med Birte, kona han giftet seg med i 1970.

Ikke tid for lekser

Lars forteller historier fra gutteårene, der tida ikke strakk til for lekser. Garden hjemme lå tre kilometer fra skolen, og vinterstid betydde det tre kilometer med veldig mye nedoverbakker til skolen. Da skoletida var over, ventet oppoverbakkene. Men også mye lek. Nå bygde kameratene hopp av snø ute på jordene.

– Vi rakk som regel fem, seks eller sju hopp, før vi avsluttet og satte kursen hjem på ettermiddagene. Der ventet arbeidet på garden. Det var å måke møkk i stallen eller gjøre det samme i fjøset. Da vi hadde bidratt med vårt, var det ikke tid eller ork igjen for lekser.

Dagene og årene gikk sin gang. Både på garden og ellers. Og på skolen hendte det på Gran, som over alt ellers, at elevene fikk med seg karakterbøker hjem. Far til Lars ville gjerne se hva sønnen hadde prestert siden sist. Karakterene var slett ikke verre enn det folk flest har opplevd gjennom oppveksten.

I rubrikken bakom ett av fagene hadde læreren benyttet bokstavene LG. Faren ville gjerne holde seg orientert og ville vite hva bokstavene betydde.

– Nei, de står for Lars Grini de, kom det kjapt fra guttungen.

Noe nevneverdig til skolegang ble det aldri for Lars. Han begynte på framhaldsskolen, men Lars var ikke veldig begeistret for læreren. Han syntes ikke at han lærte noe nytt. Lars kunne ikke dy seg, og gjorde et pek som endte med marsjordre «på gangen».

I dag risikerer sikkert nok læreren jobben sin, om han beordrer elever til straff på gangen. Slik var det ikke før. Men Lars, han ville ikke på gangen. Han pakket sakene sin og ga klar beskjed om at han ikke kom tilbake.

PÅ SKJERMEN HJEMME: Lars Grini har fått kråkehoppet opp på skjermen hjemme i Marbella i Spania, der han nå bor. På bildet ser vi den gjeveste av hestene han eide, selveste Slogum Tor, som kjørte inn 720.000 kroner på fem-seks år på 1970-tallet. Foto: Birte Grini

Tilfeldigheter

Gjennom gode kontakter, fikk Lars begynne i pølsemakerlære. Det å ha et yrke ga status før i tida. Skihoppingen hadde Lars lagt på hylla som 12-13 -åring. Det til tross for at han var blant landets fremste guttehoppere. Nå var han i ferd med å stake opp vegen til et framtidig levebrød.

En dag Lars var på veg hjem til hybelen ved Frognerparken, er det en person han drar kjensel på som hoier til han. Det er Magne Wøien fra Gran.

– Magne var noen år eldre enn meg og var en god skihopper med NM-gull i juniorklassen. Vi hadde pratet en stund da han ville jeg skulle bli med opp i Linnerudkollen en tur, der han skulle trene. Han hadde bil, så jeg takket ja til å være med for å se på.

– Akkurat det gjorde noe med meg. Det var jo helt tilfeldig det hele! Men lysten til å hoppe kom tilbake. Nå manglet jeg utstyr, og det var dyrt for en som gikk i lære.

Storhopperen Asbjørn Osnes tilbød Lars Grini både ski og støvler, dersom det var ønskelig.

– Jeg var blitt 16 år nå og bestemte meg for å ta i mot denne muligheten. Jeg forlot pølsemakeriet Oslo i tretida lørdag ettermiddag og med flere bytter av buss og senere tog, kom jeg meg først til Jevnaker, der Asbjørn Osnes bodde. Til slutt var jeg hjemme på Gran i ellevetida om kvelden, med nye ski. Morgenen etter stod jeg tidlig opp, og dro opp i bakken der det skulle arrangeres KM.

– Det hadde kommet litt snø i løpet av natta, så først tråkket jeg bakken og deretter fikk jeg meg to-tre treningshopp med de nye skiene. Da kretsmesterskapet kom i gang, vant jeg rennet, og jeg satte bakkerekord med drøyt 40 meter.

FIN STIL: Lars Grini hoppet fantastisk fint på ski. Her er han i aksjon under NM liten bakke i Vang i 1973, der han delte NM-gullet med Frithjof Prydz.

Livsfarlig i Oberstdorf

Lars hadde trent mye etter at han gjorde come back, og han tok etter hvert lange steg mot de aller beste.

Da VM i 1966 ble arrangert i Holmenkollen og Midtstubakken, hadde 21-åringen fra Gran bakkerekorden i begge bakkene, men med brukket kragebein måtte han stå på sidelinja da hopperne kjempet om gjeve medaljer.

22-åringen var yngstemann da den norske troppen ankom Oberstdorf og skiflygningsrennet 10. og 11. februar i 1967.

– Vi kom fra øst-tyske Oberhof og ned til Oberstdorf. Der satt arrangøren opp buss dagen før, slik at vi kunne se bakken før rennene startet. Men de mest rutinerte på laget som Bjørn Wirkola og Ronald Jensen, mente at de ikke hadde behov for å se bakken, og da ble det slik.

Nede i byen på kvelden finner nordmennene et stort bilde av bakken de skal hoppe i.

– Her Lars, kommer du til å hoppe deg i hjel, var kommentaren fra Bjørn Wirkola.

Da hopperne ankom bakken dagen etter ble Lars pekt ut til å være Norges mann til å sette sporet i ovarennet. Slikt var vanlig den gang, men denne bakken var større enn alle de andre.

Aldri vært så redd!

¬– En mann fra hver av de seks-sju beste nasjonene ble plukket ut til å sette sporet i ovarennet. Jeg ble skikkelig redd da jeg kom opp på toppen. Det vesle platået vi benyttet for å sette på oss skiene, hadde helling nedover. Jeg trodde jeg skulle pisse på meg og gjøre i buksa samtidig. Jeg har aldri følt en slik redsel.

– Jeg lot først som om jeg hadde trøbbel med bindingene mine, slik at andre måtte gå foran. Da det var min tur, bestemte jeg meg først for å trekke meg. Men så hørte jeg en latter som var som å høre Kong Olavs. Akkurat slik hørtes Bjørn Wirkola. Da gikk det en fanden i meg og jeg skulle vise dem. Jeg satte utfor og tro til. Med et kolossalt løft måtte jeg slå kontra fra begynnelse til slutt, verre enn på bildet fra Kollen. Jeg landet på 137 meter. Ingen hadde tenkt på farta!

– Da rennet startet, gikk jeg ned tre-fire avsatser, rundt 13-15 meter. Jeg tok i for fullt, men trakk meg på slutten. Det ble 147 meter, over gjeldende verdensrekord. I omgangen etter hoppet svenske Kjell Sjøberg 148 meter. Selv ville jeg nok for mye i andrehoppet, og fikk det ikke til.

– Dagen etter dro jeg til igjen. I landinga hadde jeg så stor fart at jeg ikke våget å falle. Jeg måtte holde meg på beina. Lengden ble målt til 150 meter!

I 1973: Lars Grini flankert av Finn Halvorsen (til venstre) fra Våler og Frithjof Prydz etter NM liten bakke i Vang i 1973, der de to sistnevnte delte NM-gullet.

45 meter over bakken

Lars sammenligner bilkjøring med den hoppinga de bedrev den gang. Det er farten som dreper. Han antyder at ikke alt var betryggende.

– Tenker vi på v-stilen, sammenlignet med den klassiske stilen vi benyttet, er vel ikke den ene eller andre varianten mer utsatt i forhold til at hopperen skal gå rundt. Men det er en stor forskjell, og det er farten. Med dagens stil har hopperen omtrent samme fart i landingsøyeblikket som ut fra hoppet, og de er få meter over bakken i de moderne bakkene. De trenger mye mindre fart for å hoppe like langt som det vi gjorde den gang.

– Da jeg hoppet 150 meter, var farta 107-108 km/timen på hoppet og 149 km/timen i landingsøyeblikket På det høyeste i svevet, var jeg 45 meter over bakken. I Vikersund i dag, hopper du vel 100 meter lengre enn jeg gjorde, med en fart på 100 km/timen.

Lars Grini har truffet eksperter på konstruksjon av skiflygningsbakker, som har hevdet at det var den reneste galskap det de holdt på med tidligere.

– En som var med og bygde Vikersund og Planica, fortalte meg en gang at vi umulig kunne vite hva vi holdt på med den gang. Personlig sov jeg heller ikke natta før vi skulle hoppe i Oberstdorf den gang.

FIN OG VARM UTSIKT: Lars Grini kan se rett ned på golfbanen fra leiligheten i spanske Marbella. Foto: Birte Grini

Slogum Tor og fotball

Fra garden på Gran kunne 2-300 hester oppholde seg på sommerbeite sammen med gode og populære hingster. En av de gjeveste hingstene, var Slogum Tor, som Lars Grini både eide og kjørte. Han vant norsk-svensk landskamp og flere triumfer som travkusk og trener.

Slogum Tor kjørte alene inn 720.000 kroner i løpet av fem-seks år på 1970-tallet. Det var mye penger den gang. 59 ganger var den populære hingsten først i mål, og Lars Grini har på sin side rundt 90 seire på travbanen!

Etter at Bjørn Wirkola var ferdig med fotballkarrieren i Rosenborg, flyttet Wirkola til Melhus. Her spilte Bjørn og Lars på samme lag sesongen da Melhus vant 3. divisjon. På corneren som Bjørn la inn, gikk Lars opp og headet i mål. En forsvarsspiller kom i vegen og Lars sine tenner måtte tåle en skikkelig trøkk.

Lars Grini har hele tiden fulgt hoppsporten tett. I en årrekke var han ekspertkommentator sammen med NRK-legenden Arne Scheie.

Om Lars Grini

  • V-rekord skiflygning 150 m i 1967
  • OL-bronse liten bakke i 1968
  • VM-bronse liten bakke i 1970
  • NM-gull liten bakke 1970 og 1973
  • NM-gull stor bakke 1974

Følg oss på Facebook

ABONNER PÅ NYHETSBREVET

For å se hvordan vi bruker din informasjon, ta en titt på vår Privacy policy