I hundegården Finnskogen Husky bor det ti trekkhunder. Hver dag øver de på korrekt og effektivt lagspill.
Tekst og foto: Marte Østmoe
I tillegg fortjener hver og en å bli sett og respektert. For å få til kombinasjonen kan hundeeier Mona Solberg velge ut en av hundene og tilbringe hele dagen sammen med denne. Nå er det bare de to. Hund og eier. Skogen, snøen og skiene.
– Jeg behandler hver og en som en favoritt. Dette sier sosionom Mona Solberg som akkurat nå stryker den Matilla over ryggen. Matilla er en Alaska-husky og en av ti hunder på hundegården på Knappom, noen få kilometer øst for Flisa i Åsnes kommune på Innlandet.
Fire til fem ganger i uka kobles de til hverandre for å trekke i spann. Nå er plassering og rekkefølge alt annet enn tilfeldig. Matilla er en super lederhund som, sammen med kollega Peak, liker å være først. Hun har konkurranseinstinkt til tusen, lener seg framover i selen, haster mellom granleggene, over myrer, spenner fra, kikker seg ikke tilbake, legger ørene til
side for å unngå for mye friksjon, puster inn den kalde lufta, lesker seg på snø underveis, gjør fra seg i fart og holder et jevnt tempo på cirka 14 kilometer i timen. Slik kan hun holde det gående flere mil i strekk. Utholdende, jevn, sterk, målbevisst – og så, når dagens treningstur er overstått, og er Matilla tilbake i hundegården, er hun plutselig smekker og feminin.
– Hundegårdens diva.
Stødig, men uten stålkant
Hudene fra Knappom skal trekke i flokk, men også verdsettes som enkeltindivid. Hver og en har ulike karaktertrekk, egenskaper og styrker. Nesten daglig legges det opp til lagtrening, men vel så viktig er det at hver hund får sin dose kos og egentid. Når Mona har ekstra tid, kan hun derfor finne på å velge seg en hund for å tilbringe dagen bare kun sammen med
denne. For oss mennesker er noe av det mest viktige å føle oss sett og respektert for den vi er. Hvorfor skulle det være annerledes for en hund? – Jeg elsker vinteren og det å gå på ski, repliserer Mona som for to år siden byttet ut de klassiske langrennsskienes sine med jaktski av typen Kongsvold fra Åsnes. – De andre skiene skeinte ut til siden, forteller hun og legger til at ikke alle liker at det har gått hund i løypene. Personlig synes hun dessuten at det er mer
spennende å gå i umerket terreng. Med jaktskiene ligger hun stødig til underlaget og kan bevege seg så å si over alt. Som hundekjører er det også en fordel at jaktskiene leveres uten stålkant.
Over li og fjell
Under Monas snørekjøring får hver og en hund en liten smak av det å være enebarn og får styrket sitt eget selvbilde uten at dette skal gå ut over lagånden. I tillegg til dette er det viktig at hunden sosialiseres, møter andre hunder, er i kontakt med ulike mennesker og ikke minst hindringer i naturen.
– Det er viktig å bygge hundens ligamenter og muskulatur, forklarer Mona og legger til at det her menes scener og leddbånd. Dette styrkes under trening i variert landskap og gjør hunden fysisk hardfør. Minst like viktig er den psykiske biten. Når spannet er ute på tur, og ikke minst når det konkurreres, da skal den ikke la seg affisere i møte andre dyr eller mennesker, men heller ikke la seg skremme av en bekk, ei myr, løssnø eller overvann, men bare halse videre, fortsette, fortsette!
DET STORE MÅLET: Målet for 2027 er å delta på Femundløpet og gjennomføre 20-milsløpet.
Et hundeliv
For typiske hundeiere kan denne livsstilen muligens fortone seg som både nådeløst og brutalt. Er dette virkelig dyrevelferd? Mona er sikker i sin sak og svarer betryggende; – Alaska-husky er avlet fram for å jobbe, løpe og trekke, det er deres natur. De liker å jage, liker å slite. Råskapen deres må imidlertid ikke forveksles med aggresjon. Ja, når alle står i løypa, klare for å løpe, da høres jammeren deres på flere mils avstand, for utenforstående
kan lyden virke skremmende, men i flokken er det bare ment som interne heiarop, vokal oppvarming og motiverende dytt til gruppa: – Kom igjen, stå på, nå gir vi jernet! Sammen er de dynamitt og det er hundekjørerens oppgav å porsjonere spannets krefter, samt lære hundene å holde en jevn fart gjennom hele løypa uten å spreng kreftene og «gå i kjelleren».
Hvis dette likevel skjer og de må bryte, da er det kanskje Mona som har det verst. Mannen Torbjørn smiler litt oppgitt: – Mona er et utpreget konkurransemenneske.
Satsebrakka
Teamet fra Knappom representerer ikke bare en interessant kobling mellom menneske og dyr, men kombinerer også lek og alvor. Da Torbjørn og Mona startet opp i 2018 var det med en viss humoristisk distanse. Barna hadde flyttet ut og som Mona sier det: – Hva skulle vi da finne på? Satse eller skille oss? Ikke lenge etter slapp NRK TV-serien Førstegangstjenesten og da hundekennelen skulle ha et navn, ble Torbjørn og Mona inspirert av Herman Flesvigs party-perm-låt. De kalte teamet sitt rett og slett for «Satsebrakka». Ikke desto mindre er to brødre i spannet oppkalt etter karakterer fra tegneserien Pondus og lyder navnene Jokke og Günther.
SOLIDE SKI: Må til i de dype skoger på Finnskogen.
Men selv om undertonen er frisk, er ambisjonene høye. Skiltet «Satsebrakka» er nå byttet ut med det litt med seriøse navnet Finnskogen Husky, bedriften har fått sin egen logo og Instagramkontoen mates nesten daglig med oppdatering om hundestell og treningsturer.
Målet for 2027 er å delta på Femundløpet og gjennomføre 20-milsløpet.
LES MER OG SE FLERE BILDER I PRINTUTGAVEN AV SKISPORT NR. 1 – 2026.