Sebastian Foss Solevåg roser miljøet på landslaget:– Er på en sammenhengende guttetur – hele året

Mannen som tok det første norske VM-gullet siden Tom Stiansen ble verdensmester i 1997, gir betydningen av å tilhøre et lag mye av æren for triumfen i Cortina.

– Det er ekstremt gøy å være på tur med et så stort lag. Samholdet er veldig bra. Vi er en kompisgjeng som reiser rundt. Vi hjelper hverandre hele tiden til å bli bedre. Det er bare de to minuttene før vi står på startstreken, at det ikke gjelder. Da er det kamp på kniven. Mann mot mann, uansett hvor gode kamerater vi er ellers, sier 29-åringen til SKIsport.

Før var han en kar som var kjent for å ofte kjøre ut. Men Sebastian har tatt grep treningsmessig for å rette på dette, og er blitt mye mer stabil. Så stabil at det holdt til å bli verdensmester.

Den sympatiske sunnmøringen sto fram om den store sportsmannen han er etter VM-gullet.

En stor dag for Norge

– Dette er en stor dag for Norge som skinasjon. Det viser at vi kan hevde oss, selv om vi ikke har så mye ressurser som de store alpinnasjonene fra mellom-Europa, sier Sebastian.

Sebastian debuterte i verdenscupen som 22-åring i november 2013. Han har vært på landslaget siden 2014.

Først i sin 86. start i verdenscupen kunne sunnmøringen klatre opp på toppen av seierspallen. Det skjedde i Flachau 17. januar i år.

Sebastian kjørte ned til seier i slalåmrennet i vesle landsbyen, som ligger 920 meter over havet. Han ledet klart etter første omgang, og holdt hodet kaldt i andre.

Da kom tårene. Sebastian gråt av glede i Østerrike – mens barndomsvenninne Nina Haaver- Løseth (31) gråt samtidig i Oslo. Hun var gjest i NRKs Vinterstudio. Nina tok til tårene allerede før Sebastian hadde passert målstreken i andre omgang. Gode minner fra alle turene til alpinbakken på Bjorli strømmet på.

Vokste opp sammen

– Vi er oppvokst sammen. Jeg har ikke tall på alle timene våre familier har stått på ski i lag, opp gjennom barne- og ungdomsårene. Min pappa, Egil (Solevåg) og Ninas pappa, Terje (Løseth) har alltid kjørt mye på ski sammen. Det falt seg derfor naturlig at de dro med seg ungene i skibakken. Vi var ofte en stor gjeng på tur. De to eldre søstrene mine, Christiane og Martine, var også ivrige med å stå på ski. Nina har jo tre søstre, så vi var en stor og god flokk som var på mange familieturer sammen.

– Søstrene mine var i full gang som alpinister, da jeg ble dratt med i bakken som to-tre åring. Vi ble en eneste stor familie som fartet rundt – for å kjøre mest mulig på ski.

Sebastian står Nina ekstra nær, også når det gjelder prestasjoner i løypa. Sammen med henne tok han bronsemedalje i lagkonkurransen under OL i Pyeongchang i 2018.

– Da Nina la opp – etter 2019/2020-sesongen, la Sebastian ut en følelsesladet hilsen på sin Instagram-konto:

«Jeg hadde ikke vært der jeg er i dag – uten deg til å vise meg veien til toppen. Tenk at vi fikk vår første pallplass i verdenscupen samme helg – pluss en vanvittig OL-medalje sammen også».

Når var det dere sto på hver deres seierspall i World Cup?

– Det var en av de få helgene hvor kvinnene og herrene konkurrerte på samme sted. I Zagreb i Kroatia. Vi er tilbake i 2015. Nina tok en flott 3. plass i rennet 4. januar – mens jeg også kom på tredjeplass i rennet to dager senere. Det var min første pallplassering, og gleden ble ekstra sterk da jeg kunne dele den med Nina.

Best uten briller

I Schladming kom Sebastian på den sureste plassen, utenom pallen. Han lå på annenplass etter første omgang, men det ville seg ikke helt i fortsettelsen. Det endte med fjerdeplass, men

Sebastian måtte tross alt greie seg uten brilleglass gjennom halve løypa. Han fikk en av portene opp mot ansiktet, og dermed knuste glasset på kjørebrillene.

Studiogjest Tom Stiansen (50), kjent fra «71 grader nord» og med VM-gull i slalåm fra Sestriere i Italia i 1997, slo til med denne kommentaren fra NRKs Vinterstudio, ledsaget av en god latter:

– Sebastian vant klassen for de uten briller! Hjemme i Spelkavik IL la de også merke til de ødelagte kjørebrillene.

«Bra du er vant til å kjøre uten briller i snødrev fra kretsrenn i Møre og Romsdal», lød beskjeden derfra.

660.000 kroner i premie

Ekstra høye pengepremier i dette rennet, ga god uttelling for Sebastian. Seieren ble belønnet med 660.000 kroner.

– Jeg når jeg konkurrerer, tenker jeg ikke på penger. Men det klart at det ble en ekstra bonus.

Sebastian fikk ikke vite om størrelsen på premien før etter rennet. Årsaken til at den var så høy, var at penger ble overført fra den avlyste alpinfesten i Kitzbühel.

Hvor lenge har du tenkt å holde på?

– Jeg kjører i hvert fall i et par år til. Jeg holder på helt til kroppen sier fra. Da er det på tide å dra i håndbrekket, og svinge inn til siden. Akkurat hvor lenge det blir til vet jeg ikke. Men det hadde jo vært utrolig kult å få med seg alpin-VM på norsk jord i 2027.

Mesterskapet er ikke tildelt ennå. Men det er snakk om at Narvik får det. Det hadde vært ekstremt tøft å kjøre der oppe. Det er en drøm jeg har – å avslutte karrieren i malmbyen Narvik.

Beskriv miljøet på landslaget?

– Samholdet er veldig bra. Vi er en kompisgjeng på tur. Vi hjelper hverandre hele tiden til å bli bedre. Det er bare de to minuttene før vi står på startstreken, at det ikke gjelder. Da er det kamp på kniven. Mann mot mann, uansett hvilken nasjon han kommer fra.

Hva med forholdet til de utenlandske konkurrentene?

– Det er god stemning. Det ingen jeg ikke er på hils med, for å si det sånn.

Ikke tid til utdanning

Utdanning har Sebastian satt fullstendig på vent.

– Jeg fullførte videregående, og begynte på et årsstudium på høyskole på Lillehammer. Men jeg skjønte fort at studiene tok for mye tid. En tid jeg ikke hadde. Så det har hele veien vært fullt fokus på alpinsatsingen. Det er jo en 365-dagersjobb – i året. Ferie er stort sett et fremmedord. Men jeg har ikke noe å klage på. Jeg stortrives med denne tilværelsen.

Men litt «utdanning» blir prioritert likevel.

– Jeg tar privattimer i golf. Jeg liker å gjøre ting skikkelig. Sebastian har et handicap på mellom 12 og 13. Det er et anstendig nivå – sånn midt på treet.

Kobler av med golf

– Golfen er for meg total avkobling. Det tar fem timer å gå en runde, og da «tømmer» jeg hodet helt. Telefonen er aldri med når jeg spiller golf. De banene jeg oppsøker mest er Bogstad og Haga på Østerås i Bærum.

Andre interesser?

– Tennis og Formel 1. Har riktignok ikke fått praktisert noen bilkjøring annet enn på landeveien, hittil. Og så er jeg medgangs- supporter i fotball – når Aalesund FK gjør det bra. Men det er jo en stund siden, ler den hyggelige mannen fra Jugend-byen.

Hva kobler du av med når du er med landslaget?

– Serier og film. Jeg har runda det meste som er av serier. Inkludert The Crown, om dronning Elisabeths tid på tronen.

Hva med musikk?

–Det er jeg svært lite interessert i. Har ingen favorittartister.

Fra Nadal til Bolle

Hva leser du helst?

– Det går mye i bøker om idrettsfolk. Aksel (Lund Svindal), Aamodt og Kjus, tennisspilleren Rafael Nadal, Petter Stordalen og «Storeulv », boken om John Fredriksen, verdens største tankreder. Jeg har også lest en bok om offiseren Trond Bolle, som ble drept av en veibombe i Afghanistan – på jobb for Norge.

Hva gjør du ellers, den relativt korte tiden du er hjemme?

– Husvask og klesvask hører med. Ellers er jeg glad i å lage mat. Vi får jo alltid servert mat når vi er på tur, så jeg setter opp en liste over mat jeg har lyst til å lage – når jeg kommer hjem.

Hva liker du aller best å lage?

– Det er ikke mye som slår et godt stykke kjøtt. Jeg tar gjerne et glass rødvin ved siden av. Jeg er også glad i fisk. Vi får veldig lite fisk når vi er på tur i alpene. Der er det mye frityrstekt mat. Særlig i Østerrike. Der kommer fort wienerschitzel på bordet – ofte sammen med pommes frites.

Aspen er favorittstedet

Hva er favorittstedet ditt – når du er ute og farter med landslaget?

– Favoritten er Aspen. Der er det ekstremt fint. Hele skistedet i fjellene i Colorado er som tatt ut av et eventyr. Folkene der er også noe for seg selv. De er veldig hyggelige og interesserte. Nesten for hyggelige, spør du meg. Smilene blir litt påklistret.

Har du noe livsmotto?

– Å ha det gøy og kose seg. Greier man å leve etter det, er mye gjort.

Om Sebastian Foss Solevåg

Født: 13. juli 1991 i Ålesund

Klubb: Spelkavik IL

Sivil status: Samboer med Elin Sunde Fiskerstrand.

Høyde: 1.82 cm.

Bor: I Oslo.

Landslaget: Vært der siden 2014.

Meritter: Gull i slalåm i VM i Cortina Vant sitt første World Cup-renn i Flachau 17. januar i år.

Representerte Norge I vinter-OL i Sotsji i 2014. Ble nummer ni i slalåm. Fikk sin første topp-fem plassering i World Cup med en 4. plass i slalåm i Levi 16. november 2014, en hundredel fra pallen. Fikk sin første pallplass i verdenscupen i Zagreb, med 3. plass i slalåm 6. januar 2015. Tok bronsemedalje i mix-konkurransen i OL i Pyeongchang i Sør-Korea i 2018 – sammen med Nina Haver Løseth, Lars Kristian Nesvold Haugen, Kristin Lysdahl, Jonathan Nordbotten og Maren Skjøld. Lagkonkurransen var ny det året.

Europacup debut: 2. desember 2010 i Åre

Norgesmesterskap: Vant NM i slalåm i 2013 og 2015.

Andre idretter: Drev med fotball og håndball da han var yngre.