ski-norge Archives - Skisport

Spiseforstyrrelser lever i beste velgående i dagens Ski-Norge

Spiseforstyrrelser lever i beste velgående i dagens Ski-Norge. Medaljer høstes i internasjonale mesterskap, men på bakrommet herjer forbannelsen. Statistikk viser at verdens beste kvinneløpere har blitt lettere, en trend som jevnt beveger seg i feil retning. Tiden er inne for å dra opp problemet med roten. 

Tekst: Petter Reistad

 

Tyngre konsekvenser

For faste lesere av denne spalten vil dette temaet virke kjent. Jeg pekte på sammenhengen mellom tøffere løyper og spiseforstyrrelser første gang i 2015, og tok det igjen opp i fjor. Trenden mot hardere løyper, blant annet som svar på trusselen økende staking har utgjort for klassisk langrenn, har hatt destruktive sideeffekter. Mens herrene har staket mindre, har kvinnene – som i utgangspunktet sjeldent vurderte å stake – måttet ta tyngre konsekvenser.

Med jevne mellomrom får jeg meldinger fra lesere som ønsker at jeg tar opp igjen det økende problemet med spiseforstyrrelser. Som en veteran i Norgescupsirkuset uttalte til meg i fjor: «Etter å ha vært ute i Hovedlandsrenn og Norgescup for junior og senior i over 25 år, synes jeg at problemet nå er større enn noen gang». Jeg har selv sett på nært hold hva spiseforstyrrelser kan føre til, og hørt redselshistorier fra bekjente som har vært igjennom det. Vi skylder dem alle å sette forbannelsen på toppen av agendaen igjen.

 

Ikke tilfeldig

Ikke bare på nasjonalt nivå er trenden tilstede. Internasjonalt er tallenes tale klar. Den gjennomsnittlige vekten blant topp 10 i kvinnenes distansecup i verdenscupen har gått ned med flere kilo de siste årene, og har nå stabilisert seg på et nivå langt lavere enn hva som var tilfellet i forrige tiårsperiode. At nivået ikke endret seg de to årene da ultralette Therese Johaug var utestengt fra deltakelse i verdenscupen, gjør at vi kan avskrive at dette kun kan tillegges enkeltpersoners påvirkning. Trenden er så påfallende jevn at det er vanskelig å tro at dette kan være tilfeldig. Moderne kvinnelangrenn ser ut til å favorisere lette løpere, på tross av at bedre løypepreparering og videreutviklet teknikk burde ha økt viktigheten av styrke. Kan det være at vi har dimensjonert de moderne langrennsløypene for herrene, på bekostning av kvinnene?

Markert nedgang: Det er en markert nedgang i snittvekt blant topp 10 i distansecupen for kvinner.Markert nedgang: Det er en markert nedgang i snittvekt blant topp 10 i distansecupen for kvinner.

 

LES OGSÅ: Alt sitter i hodet

 

Færre kilo gir flere poeng

Hvis vi ser på forskjellene mellom løperne inne i topp 10, ser vekt ut til å spille inn på prestasjon. Mens det før var en liten positiv korrelasjon mellom vekt og verdenscup poeng, har trenden de siste ti årene beveget seg i en klar negativ retning. De siste seks årene har det vært en tydelig negativ korrelasjon mellom vekt og verdenscuppoeng – noe som betyr at færre kilo gir flere poeng.

Juniorjenter i langrenn er ikke dumme, de både ser hva som lønner seg og lar seg inspirere av idolene sine. Skiforbundet har tatt saken på alvor, og iverksatt mange gode tiltak. Et mål om at «ingen utøvere med spiseforstyrrelser skal få konkurrere for Norge» er lansert, og krav om at alle løpere på forbundslag helseklareres av en uavhengige lege følges opp. Dette er bra, og både tiltak og organisasjoner som bekjemper spiseforstyrrelser bør fortsettes å støttes.

 

«Juniorjenter i langrenn er ikke dumme, de både ser hva som lønner seg og lar seg inspirere av idolene sine».

 

Nå er det imidlertid på tide å ta tak i kjernen til problemet: Vi må snu utviklingen mot hardere løyper, og legge til rette for en langrennssport som ikke er rigget utelukkende for dem med monstrøse oksygenopptak. Som jeg skrev for et år siden: «Vi må stoppe utviklingen mot løyper der usunne kropper har kjempefordeler. Stakefrie soner sørger uansett for at det er bortimot umulig å lykkes med blanke ski i klassiskrenn lenger.»

 

Må differensiere løypene som gås

Sprintløyper har blitt lengre og tøffere, med argumentet at vi må legge til rette for at de samme løperne kan vinne både distanse- og sprintrenn. Nå er tiden inne for å gjøre distanserenn kortere og lettere, med samme argument. Kvinner og herrer må ikke bare gå forskjellige lengder, men også sløyfer med forskjellig antall høydemetre. Argumentet for dette er enkelt: Kvinner går noe saktere enn menn. For at kvinner skal ha en relativt sett lik fordeling mellom de ulike teknikkene innenfor en stilart, er vi nødt til å differensiere løypene som gås.

Om vi ikke gjør det, vil Generasjon Perfekt fortsette å tilpasse seg, og vi vil få flere skiløpere med spiseforstyrrelser. Dagens unge drikker mindre, trener mer og jobber hardere. De vet at det bare er opp til dem selv om de lykkes, og er villige til å ta konsekvensene som kreves. Langrennsløypa er ikke noe fristed – sosiale medier som Instagram og Snapchat sørger for at alle kan holde seg oppdaterte på din utvikling mot idealet.

«Vi må snu utviklingen mot hardere løyper, og legge til rette for en langrennssport som ikke er rigget utelukkende for dem med monstrøse oksygenopptak.»

 

–Dette haster

Vi må tørre å vurdere radikale tiltak mot sykdommen som herjer med så mange av utøverne våre. Justeringer av konkurranseløyper, både på nasjonalt og internasjonalt nivå, kan bidra til å dempe vektpresset og hjelpe frem en større kroppslig miks i toppen av kvinnelangrenn. Og, «make no mistake» – dette haster.

Informasjon om løperes vekt er hentet fra forskjellige offentlige tilgjengelige kilder på internett. Der ingen vekt har blitt funnet, har løper blitt utelatt fra statistikken. Leser bes ta høyde for at statistikken presentert baserer seg på tall som ikke nødvendigvis er oppdaterte.