skihopp Archives - Skisport

Anita Wold: Øverst rager verdensrekorden på 98,5 meter i Sapporo

Anita Wold var ei «guttejente» som slet ut langrennsskiene av tre og ble utfordret til å hoppe av sin far. Pioneren holder verdensrekorden fra Sapporo som karrierens høydepunkt… 

Som jentunge slet hun ut langrennsskiene sine av tre. De ble brukt til all slags lek og moro sammen med guttene på samme alder.

– Jeg var ei «guttejente» på mange måter. Det er nok liten tvil om at også omgivelsene mine oppfattet meg slik den gang.

Da Anita var sju år, fant Oddvar på å friste jentungen med ei flaske cola. Men for å gjøre seg fortjent til den, måtte hun gå opp på toppen av Kårebakken og sette utfor.

– Han lurte på om jeg våget å ta et hopp, så skulle jeg få ei cola-flaske. Jeg hadde ingen motforestillinger og redd var jeg ikke. Bakken der det kunne hoppes 13-14 meter var tråkket og så langt fra skremmende ut.

– Jeg minnes det så godt at jeg hadde lyseblå knickers og en anorakk på meg der jeg satte utfor på langrennsskiene. Jeg var stødig på ski allerede den gang, minnes 66-åringen.

GJØR INNTRYKK: Anita Wold er ei smilende og søt ungjente som gjør inntrykk på alle hun møter. Foto: Viktor Storsveen

Anita Wold sine første hoppski

Hoppet må ha gitt mersmak, for det tok ikke lang tid før Anita fikk sine første hoppski.

– Vi kjøpte noen hoppski fra en kjenning som het Torbjørn Øien, og malte de blå for å skjule noe av slitasjen. Jeg tror ikke malingen var tørr en gang før turen gikk til Hårstadbakken, der det ble hoppet 6-7 meter.

Det faderlige opphav skulle bli en avgjørende støttespiller for Anita. Selv hadde han hoppet på ski i yngre dager og han hadde kjørt motocross helt til han var 32 år. Han hadde god innsikt på viktige områder, men han var også en bestemt herremann.

– Han var streng, ja. Veldig streng. Han var den første som tenkte på sikkerhet. Men hadde vi satt oss et mål var han klar på hva som måtte til.

Som 10-åring i Okstadbakken minnes Anita at hun hadde nye ski og alt det vanlige utstyret som hjelm og egnede klær. Hun hoppet 20 meter og hoppet lengre enn Torbjørn Øien som hun hadde fått sine første hoppski fra.

Reiste for å finne snø

Det var ikke alle år at snøforholdene var på topp i Trondheim og da kunne far og datter fi nne på å reise til Krekkebakkene ved Fåvang i Gudbrandsdalen eller til Savalen, som de gjorde et annet år.

Anita minnes godt en episode fra Krekke da selveste Ingolf Mork kom bort til dem og lurte på om faren ville kikke litt også på han når han tok noen hopp.

– Far hadde kommet i kontakt med Ingolf Mork litt tidligere og da hadde vel Ingolf følt at far hadde hjulpet han med å løse noen detaljer. Vi lå en del dager på gården der nede på Krekke i forbindelse med trening og konkurranse den gang.

Som 12-åring tok også Anita steget opp i store Byåsenbakken, men det første året ble det ikke veldig lange hopp, slik Anita minnes det i dag. Men som 15-åring hoppet hun 41 meter og satte bakkerekord i bakken.

VERDENSREKORD: Anita Wold med montasjen i etterkant av verdensrekorden på 84 meter fra Odnesbakken i 1974. Foto: Viktor Storsveen

Trente på «tjukkas»

Anita trente hele tiden allsidig. Om sommeren var det friidrett som stod på timeplanen.

– Jeg løp mye og til slutt ble det 800 meter som ble øvelsen min, men jeg holdt på med lengde, høyde og forskjellige kastøvelser også.

Tidlig ble det også avansert teknisk trening for Anita. Oddvar Wold gikk helt og fullt inn for oppgaven med å legge til rette for datteren.

– Far fikk tak i en kjempestor strisekk som han fylte med skumgummi og annet som egnet seg. Det ble en stor «tjukkas» som ga meg muligheten til å trene mer avansert teknikk. Ute så var det som et togspor med en platting som jeg stod på før satsøyeblikket kom og så landet jeg på magen på tjukkasen.

– Etter hvert fikk jeg gnagsår på nesa etter alle landingene på strisekken. Også innendørs benyttet vi denne tjukkasen, men da ble det uten fart i tilløpet.

– Jeg tror far så helheten i treningsarbeidet mye mer enn det jeg selv gjorde. Om han kunne være streng, så var det kanskje litt fordi han bedre så helheten og betydningen av de forskjellige tingene vi holdt på med. Men noe «slinger i valsen» skulle det ikke være.

MINNER I ALBUM: Minnene er mange for Anita Wold. Her med albumet hun fikk fra arrangøren i Sapporo etter verdensrekorden på 98,5 meter i 1975. I forkant rekordsvevet som er avbildet i et japansk ukeblad. Foto: Viktor Storsveen

Anita Wold: -Best som 14-15 åring

Anita hoppet alltid i de samme konkurransene som guttene og hun har derfor veldig god kontroll på hvordan hun selv lå an i forhold til de beste guttehopperne i Trøndelag. På denne tiden hadde hun allerede tatt de første hoppene i Granåsen.

– Det gjaldt å få noen hopp i den bakkestørrelsen du skulle hoppe i den kommende sesongen, slik at du vendte deg til de bakkene.

– Om jeg skal si når jeg var aller best, sammenlignet med guttene, måtte det ha vært i 14-15 årsalderen. Da vant jeg eller ble nummer to eller tre i konkurransene her i Trøndelag. Det var nok ikke så mange som sperret øynene opp om de ble slått av ho Anita her i området, men jeg kunne vel merke at det var noen som for all del ikke skulle bli slått av ei jente da vi kom på Østlandet.

Under Hovedlandsrennet et år stilte hopperne seg i kø foran prøveomgangen. Da var det en av guttene som ville komme seg foran jenta fra Byåsen. Men han ble behørig plassert bak igjen av en av de andre guttene med en klar beskjed:

– Du går ikke foran Anita!

Anita deltok også i det kjente Bekkelagsrennet med guttehoppere fra hele landet og kom hjem med premie derfra også.

– Far var som sagt veldig målbevisst og om jeg gjorde det veldig bra, så tok han ikke av. Han mente vel vi skulle tape eller vinne med samme sinn. Det var slik jeg oppfattet han. Men sikkerheten den kom alltid foran alt annet. Han sjekket nøye ut forholdene når vi skulle til nye steder eller nye bakkestørrelser.

SOM EN POPSTJERNE: Anita Wold blir feiret som ei popstjerne etter verdensrekorden i Sapporo. Japanere i alle aldre vil ha autografen. Foto: Arrangøren i Sapporo

Kollen-minner og johanne kolstad

Den dag i dag vet ikke Anita hvorfor hun ikke fikk delta juniorrennet i Holmenkollen som 17-åring i 1973. Til juniorrennet for årsklassene 16 til 18 år var Anita tatt ut i kvoten som Trøndelag disponerte. Men hun fikk likevel ikke delta.

– Jeg ble fortalt at det var 18-årsgrense og jeg vet faktisk ikke den dag i dag om det var fordi jeg var jente og om noen av de andre faktisk var under 18 år. Vi godtok beskjeden når den kom og gjorde egentlig ikke noe mer med den.

– Året etter fikk jeg hoppe i juniorklassen, men da hoppet jeg ikke så bra. Jeg fikk likevel lov å hoppe som prøvehopper dagen etter da selve Holmenkollrennet ble arrangert.

– Så uansett ble jeg den første kvinnelige hopperen som har hoppet i Holmenkollen, sier Anita og avslører en smule høyst berettiget stolthet.

I Lahti året etter fikk Anita også møte en annen foregangskvinne når det gjelder kombinasjonen hopp og kvinner, nemlig Johanne Kolstad.

For på 1930-tallet fikk Johanne Kolstad fra Nordre Land og hennes medsøstre kun lov å hoppe i forkant av guttenes konkurranser eller mellom omgangene. I Holmenkollen slapp de aldri til.

Johanne nådde sin storhetstid i USA da hun ble invitert til å vise seg fram i de kjente bakkene som vokste fram der borte på denne tiden. Johanne satte verdensrekord for kvinner i 1938 med et hopp på 69,5 meter i New Hampshire, en rekord som stod helt til Anita Wold slo rekorden i Kløvsteinbakken to år før de møttes i Lahti.

Møtet mellom de to hoppkvinnene i Lahti i 1975 ble behørig omtalt i Norsk Ukeblad.

MED FAR: Opplevelsene i Sapporo i 1975 ble høydepunktet i Anita Wolds karriere. Her feirer hun sammen med faren Oddvar. Foto: Arrangøren i Sapporo

Sapporo og rekorden på 98,5 meter

– Det skjedde mye etter at jeg fikk hoppe som prøvehopper i 1974. I tillegg til at jeg var første kvinne som hoppet i Holmenkollen, vakte også rekordene mine mye oppmerksomhet.

Allerede i 1973 overtok Anita Wold verdensrekorden for kvinner fra Johanne Kolstad med et hopp på 73 meter. Året etter forbedret hun rekorden tre ganger: Kløvsteinbakken 82,5 meter, Odnesbakken 84 meter og Strbske Pleso, Tsjekkoslovakia 94 meter.

Den aller største opplevelsen Anita sitter igjen med i dag kom i etterkant av invitasjonen hun fikk fra den japanske arrangøren i Sapporo med mulighet til å få delta i konkur- ransen som gikk 12. -14. januar i 1975 sammen med flere norske mannlige hoppere.

På toppen av det hele landet hun på 98,5 meter og satte en svært så populær verdensrekord for kvinnelige hoppere.

– Det er så mange sterke inntrykk fra den gang. Hoppet på 98,5 meter var selvsagt et høydepunkt. Jeg ble nummer åtte i selve rennet, men jeg fikk hoppe med større fart enn gutta, da.

– Det ble veldig mange inntrykk ellers også. Vi var på besøk hos borgermesteren og drakk grønn te, og jeg fikk også ei flott bordklokke som gave.

– Jeg skjønte jo ikke mye av det som ble sagt, men litt etter rennet da jeg lå i badekaret på rommet og kikket gjennom døra, så jeg hoppet mitt på TV. Det ble sendt flere ganger gjennom hele dagen. Det var en artig opplevelse. Det var den gang i Sapporo at far fikk et pengebeløp tilsvarende 300 kroner til lommepenger fra arrangøren. Det er eneste gangen vi fikk noe som helst av penger.

Før avreisen fra Norge hadde Anita også blitt utstyrt med masse flotte klær fra det norske forbundet. Og utstyr vanket det også ellers noe av etter hvert.

NORSK UKEBLAD: To hopplegender sammen i Lahti i 1975 i regi av Norsk Ukeblad. Anita Wold har lånt bort utstyret til selveste Johanne Kolstad fra Nordre Land. Faksimile: Fra Norsk Ukeblad nr. 16 – 15. april 1975

Anita Wold imponert over dagens kvinner

Også i 1976 ble Anita og faren invitert til Sapporo, denne gang som de eneste fra Norge Nå hoppet hun 95 meter, men hun mener selv at bakken og forholdene ikke var så gode som året før.

Året etter kunne Anita også blitt den første kvinnelige hopperen i Vikersund, men mangel på treningshopp gjorde at hun valgte å takke nei.

– Men bakken var langt fra så stor som den er i dag, påpeker hun. Noen år senere var jeg i Vikersundbakken i forbindelse med et kurs for hoppdommere, og da så jeg at bakken langt fra var skremmende stor, minnes hun.

På den tida da Anita ble invitert til Vikersund, hadde forøvrig østerrikeren Reinhold Bachler bakkerekorden med 154 meter.

Det var på denne tida at Anita tydeligere enn noen gang tidligere så at avstanden i fysikk ble stadig mer merkbar i forhold til guttene. Samtidig måtte faren ofre mer tid på sin egen virksomhet. Dermed ble en enestående karriere avsluttet.

Helt på tampen presterte Anita flere ganger meget bra på sykkel. NM-bronse på landevei og sølv og bronse på bane fortalte om ei råsterk idrettsjente.

Nå koser Anita seg med dagens hoppjenter og de fantastisk gode prestasjonene som er levert den siste tiden.

– Det er flere som fortjener mye ros, men kanskje er Anna Odine Strøm den jenta som har imponert meg aller mest, sier Anita som gleder seg til å se VM fra sofakroken.

Lengst opp i bymarka i Trondheim bor Anita Marie Wold Jensen i dag sammen med ektemannen Gunnar og fire bikkjer. Sammen har de barna Magnus (44), Marie (41) og Morten (40) og fem barnebarn har det også blitt.

Nora Midtsundstad: Fra bygdejente til stortalent

Nora Midtsundstad har imponert som skihopper denne sesongen. Hun er en del av Skiforbundets talentgruppe for 2026 og har mål om å representere Norge i OL i Cortina om tre år…

Nora har kommet som en rakett denne sesongen. Hennes utvikling i hoppbakken har tatt tid, men nå er hun der, som ett av de fremste medlemmene av skiforbundets talentgruppe 2026, som skal bygge opp nye stjerner foran Cortina-OL i 2026.

– Jeg var desidert dårligst av alle som liten. Var rett og slett veldig redd, og hoppet alltid i en bakkestørrelse mindre enn mine jevnaldrende. Det var først da jeg gikk i tiendeklasse på ungdomsskolen at jeg begynte å få det til – i en 40-meterbakke, forteller Nora Midtsundstad til magasinet SKIsport.

Hun kommer fra Våler i Solør, og flyttet til Lillehammer som 16-åring – for å gå på NTG. Den gangen satset Nora på kombinert. Storesøsteren hennes, Hanna, kombinerer fortsatt konkurranser med langrennsski og hoppski. Hanna (23) ble den første kvinnelige norgesmesteren i kombinert i 2016.

BARNERENN: Nora på skirenn i Våler i 2009. Foto: Privat

Måtte velge

– Men etter hvert måtte jeg gjøre et valg. Jeg er veldig glad for at jeg valgte skihoppingen. Da jeg kom til NTG og fikk Line Jahr som trener, løsnet det for meg i hoppbakken. Overgangen til å bli ren spesialhopper gikk over all forventning, selv om jeg fortsatt er veldig glad i å gå på langrennsski. Det er jo fin og variert trening.

– Hva synes du om Line Jahr som trener?

– Jeg er veldig takknemlig for Line. Hun gjør mye mer for oss utøvere enn det noen andre enn oss på laget vet. Line er så strukturert. Alt hun sier og gjør er så gjennomtenkt.

ER bygdejente

Tilbake til Noras virksomhet som jeger. Hun er oppvokst på gård, og som bygdejente og veldig glad i å være ute i skog og mark, var det naturlig for henne å bli med på jakt.

– Første gang var som 13-åring. Jeg jakter småvilt. Hare, rype og orrfugl. Jeg fikk min egen hagle på 18-årsdagen. Når jeg er ute i skogen med min fem år gamle harehund Ito, storkoser jeg meg. Å tenne bål før jeg setter meg på post, er kjempekoselig. Det er noe helt spesielt å være ute i naturen. Jakten er bare en del av den opplevelsen.

GODT SAMARBEID: Mellom Nora og trener Line Jahr. – Jeg er veldig takknemlig for jobben Line gjør, sier Nora Midtsundstad.

Oppkalt etter japaneser

Dunkeren Ito er oppkalt etter den japanske storhopperen Daiki Ito, som oppnådde ni pallplasseringer i verdenscupen og har en personlig rekord på 243 meter fra Vikersund i 2017.

– Hvordan ser du på mulighetene for å representere Norge i Cortina om tre år?

– Det er en drøm, ikke et mål. Det er mer nærliggende å tenke på mål denne vinteren. Jeg satser på å bli blant topp 15 i de tre første rennene i Raw Air, slik at jeg får lov til å hoppe skiflyging i Vikersundbakken i mars. Det ville vært stort, sier Nora, som liker godt å ha mye luft under skiene.

Et annet, og mer nærliggende mål for jenta fra Innlandet denne vinteren, er junior-VM i canadiske Whistler.

– Da jeg ble nummer seks i junior-VM sist vinter i Zakopane i Polen, skjønte jeg virkelig at hadde noe å gjøre i dette selskapet. Det var stort for meg, og et gjennombrudd som var veldig inspirerende.

I HOPPBAKKEN: Nora klar på toppen av hoppbakken som heter Hermanshula. Vi er tilbake i mars 2012, og rennet heter Jentespretten. Foto: Privat

Ivrig på strikking

Nora er ikke nevneverdig plaget av konkurransenerver. Hun er flink på å koble av mellom hoppene i et renn.

– Jeg strikker mellom omgangene. Det er en fin avkobling. Dermed tenker jeg ikke på tekniske detaljer rundt hoppingen hele tiden, smiler Nora, og viser fram sin fine, grønne og selvstrikkede genser.

– Hva driver deg?

– Det har jeg lurt selv også, smiler 19-åringen – halvveis på fleip.

– Det må være mestringsfølelsen. Å fly langt ned i bakken – når teknikken stemmer, slik jeg har trent på.

PÅ TOPPEN: Nora Midtsundstad øverst på seierspallen i COC-renn på Vikersund sammen med nummer to Sina Arnet fra Sveits (til v.) og treeren Michelle Gobel fra Tyskland.

Slipper hamsterhjulet

– Hva er det beste med tilværelsen du lever i nå, hvor skihoppingen står så sentralt i livet ditt?

– Alt er lystbetont. Jeg føler meg veldig lykkelig og heldig som får oppleve alt dette. Mange andre på min alder er jo inne i et hamsterhjul – mellom jobb og skole, og ikke noe særlig annet. Jeg får jo oppleve så mye som jeg aldri hadde vært i nærheten av – hvis jeg ikke hadde drevet med toppidrett. Reiser, opplevelser og godt samhold er stikkord her. Vi var jo blant annet på tur til USA og Lake Placid sist høst. Vi er en fin gjeng, og lagfølelsen er veldig god.

PÅ RENN: Nora på hopprenn i Hermannshula i Våler for ti år siden. Foto: Privat

Har leddgikt

– Men jeg skal ikke legge skjul på at det koster mye for meg å henge med på dette nivået. De tre siste årene er jeg så å si hele tiden hatt konstante smerter i kroppen. Mye fordi jeg har leddgikt. Den fører til kroniske smerter. Særlig i nakken, og det fører til at jeg har mye hodepine. Smertene fra nakken stråler også nedover ryggen. Men jeg klarer å dytte det i bakgrunnen, fordi skihoppingen gir meg så mye. Men jeg kan ikke trene så mye som de andre, fordi jeg er nødt til å lytte til kroppen. Når smertene er for intense må jeg ta en fridag, forteller Nora.

Da hun vant begge COC-rennene i K-117 metersbakken i Vikersund i desember, sto hun over treningsomgangen i lørdagsrennet – nettopp for å redusere belastningene på kroppen.

PÅ SKITUR: Nora på skitur i hjemtraktene som fireåring. Foto: Privat

Er favorittbakken

– Bakken jeg tok dobbeltseier i, er favorittbakken min. Ingen tvil om det. Vi kommer ekstra høyt ut over kulen her. Det liker jeg kjempegodt, slår Nora fast.

Hun vant lørdagsrennet 10. desember i suveren stil, sju poeng foran Sira Arnet (21) fra Engelberg i Sveits. Det var med jenter fra hele verden i kontinentalcuprennene i Vikersund. Dit kom kvinnehoppere fra Japan, USA og mange nasjoner i Europa.

– Har du noe forbilde i bakken? Er det Maren Lundby?

– Jeg har ikke noe direkte forbilde. Men det ville vært rart å ikke se opp til Maren Lundby – med alle de resultatene hun har oppnådd og alt hun har gjort for likestilling i hoppsporten. Men jeg tenker ikke på forbilder. Jeg vil heller bli en bedre utgave av meg selv – enn å etterligne andre. Når det er sagt, beundrer jeg alle utøvere. Alle har sine sterke sider, og de vil jeg lære av.

Smal skiføring

– Jeg jobber med å bli bedre i sluttfasen av svevet – ved å komme enda bedre over skia. Da blir det også lettere å sette penere nedslag. Når det gjelder skiføringen, hopper jeg med skiene ganske smalt fra hverandre – sammenlignet med de som brer skiene mer ut, for å få større bæreflate. Jeg kommer nok til å holde på den ganske smale skiføringen. Den funker for meg. Jeg har fått gode tilbakemeldinger på at skiene mine er flate og fine i luft a, og da er alt på stell, sier Nora Midtsundstad.

Nora Midtsundstad
IDRETTSGLEDE: Viser Nora her etter seieren, sammen med like glade Frida Berger.

– Lugn og rolig type

SKIsport har også tatt en prat med trener Line Jahr. Hun leder prosjekt 2026.

– Hvordan vil du karakterisere Nora som type? – Hun er en rolig og lugn type. Nora er flink til å fokusere på det hun skal gjøre, og gjennomfører arbeidsoppgavene på en grundig måte.

– Hvor god kan hun bli?

– Nora har et godt potensial til å nå langt, sier Line Jahr.

Nora Midtsundstad

Om Nora Midtsundstad

Født: 10. juli 2003.
Klubb: Vaaler IF.
Høyde: 1.56 cm.
Bosted: Lillehammer.
Utdanning: Gikk på NTG Lillehammer.
Studerer nå: Internasjonale studier på Høgskolen på Lillehammer.
Sivil status: Single. Bor sammen med søsteren Hanna på Lillehammer, 15 minutters gange fra Lysgårdsbakken.
Oppvokst: På Solgløtt gård i Våler i Solør. Der driver foreldrene en økologisk gård, med oppdrett av angusfe. Familien er selvforsynt i matveien, med kjøtt, poteter og grønnsaker.
Favorittrett: Hare- eller rådyrkjøtt, fløtegratinerte poteter og rotgrønnsaker.
Matlaging: Er glad i å lage lokalprodusert mat.
Hobby: Strikking og henge med venner. Passer på å ha noen venner utenom idretten også. Etter hoppsesongen er det klart for radonekjøring. Gjerne i Jotunheimen.
Musikksmak: Listepop. Ser på TV: Film og serier, men lite.
Meritter: Vant begge COC-rennene i Vikersund i desember 2022.
Vant også COC-rennet i Tveitanbakken på Notodden før jul.
Tok tre tredjeplasser i COC-rennene i Lake Placid i oktober 2022.
Ble nummer seks i junior-VM i Zakopane i 2022.
Tok gull i miksstafetten i kombinert i vinter- OL for ungdom i Lausanne i 2020.
Tok sølvmedalje i skihopping i vinter-OL for ungdom 2022 i Lahti, kun bak Nika Prevc, Slovenia.
Fikk sin World Cup-debut før jul på Lillehammer, med 24. plass.
Ble nr. 13 i World Cup-rennet i Villach i romjula.

Odd Grette: –Trodde ikke det var så alvorlig!

Denne artikkelen er en fortsettelse. Les Del 1 her.

Odd Grette hadde selv landet med brystet og hodet først et par ganger, og var vel av det herdede slaget. Han regnet med at Lørenskog-hopperen ville reise seg og børste av seg snøen, slik de pleide.

– Da Nils-Per ble liggende skjønte jeg at det var alvorlig. Hjelpemannskaper kom løpende til og etter en stund ble han fraktet ut av bakken.

– Nils-Per var tidlig i satsøyeblikket og befant seg i en rotasjon over kulen. Likevel dro han på og hadde vel en tro på at skiene ville komme opp igjen, men i virkeligheten var han sjanseløs under de forholdene som var i bakken.

Små marginer

Grette understreker at det er små marginer mellom de hoppene der du klarer å rette opp svevkurven og der det går galt. Selv om du opplever en rotasjon av denne typen. Dessuten understreker han at Nils-Per var en dristig hopper.

– Jeg mener bestemt at Nils-Per på ingen måte rakk å starte et nedslag. Snarere gikk han framover på brystet og at hodet traff skiene med voldsom kraft i det han traff bakken. Mest trolig landet han rundt 95-metersmerket, rundt 15 meter bak de lengste svevene.

Da alvoret etter hvert gikk opp for den norske troppen, ble det også diskutert hvorvidt det var riktig å fortsette sin tilstedeværelse i hoppuka. Ulykken skjedde tross alt dagen før det første offisielle rennet.

– Jeg tror vel Terje Holm (lederen) kontaktet forskjellige personer, samtidig som han fikk rapporter fra sykehuset. Det var to grunner til at vi valgte å bli, uten at jeg husker alt veldig godt så lenge etter. Den ene var vel at det er viktig å komme i gang igjen med hopping etter en så viktig hendelse. Den andre grunnen var at vi på den måte kunne følge utviklingen tettere på der Nils-Per ble behandlet.

– Når det var slik at Bjørg, kona hans, hadde kontakt med han allerede to dager senere. Vi tok det helt sikkert det med oss som et positivt tegn den gang.

– Vi tenkte jo alle på Nils-Per og familien hele tiden. Likevel er det slik at samme hvor ille ting er, så er du i stand til å fokusere de øyeblikkene når du står på toppen og skal sette utfor, understreker Odd Grette.

Sterk sjetteplass

Odd Grette skulle oppleve sin beste internasjonale prestasjon nettopp i hoppuka i 1973/74.

Sjetteplassen i avslutningsrennet i Bischofshofen og 17. plassen sammenlagt, rager høyt. I tillegg tok han en imponerende åttendeplass under nyttårshopprennet i Garmisch tre år tidligere.

Kongepokalen fra Skuibakken i 1975, to NM-sølv og en NM-bronse i senior – for ikke å glemme EM-sølv og to NM-titler fra junior-NM, gjorde sitt til at Svene-hopperen ble regnet som en av de absolutt beste hoppere i flere sesonger.

Mens begge var guttehoppere og bodde hjemme, kunne Odd Grette se hjem til lagkompisen og fire år yngre Per Bergerud på andre siden av Lågen.

EN AV DE BESTE: Svene-hopperen Odd Grette var en våre aller beste hoppere på 1970-tallet.

Mye dramatikk

At Odd Grette var herdet i forhold til skader, kan en skjønne når han forteller om enkelte av opplevelsene. Som den gang han var 19 år.

– I Planica den gang var det litt tøft. Jeg tror ikke jeg ble tatt ut til å delta, men det var snarere slik at de som våget fikk være med. Bent Tomtum var blant de som ikke ønsket å delta dette året. Selv hadde jeg start nummer elleve. I prøveomgangen var det vel slik jeg minnes det, sju av de første ni startende som ikke gikk ut av bakken for egen hjelp.

– Det hjalp litt da Fridtjof Prydz, på startnummeret før meg, slapp seg ned på spissen av kulen, rundt 120 meter ned i bakken. Jeg gjorde det samme og klarte meg bra. I selve konkurransen endte jeg på ellevteplass.

Sin beste prestasjon i skiflyvning, mener Odd han gjorde i Oberstdorf i 1973 i et renn som til slutt ble avlyst.

– Vi brukte en del hopp på å bli dus med bakken, siden vi ikke hadde store nok bakker hjemme. Walter Steiner falt stygt på 179 meter under de krevende forholdene. Farten ble satt ned med en hel etasje i datidens stillas. Deretter ble hoppet kuttet med en meter. Da jeg hoppet ble jeg målt til 146 meter, før to østtyskere kom og landet på 70 meter. Da ble rennet avlyst. I det hoppet klaffet alt.

Et døgn på sykehus

I Lierberget i Vang skulle det gå på hodet også for Odd Grette.

– I motsetning til Nils-Per, var jeg alt for sein den gang. Men avslutningen ble veldig lik. Mens han hadde en rotasjon utfra hoppet som han egentlig ikke kunne stoppe, fikk jeg tuppene veldig opp og måtte presse meg fram for å komme over skiene. Da jeg kom over skapte jeg også en rotasjon som gjorde at jeg ikke kunne stoppe den.

– Jeg fikk ikke tatt meg for i landingsøyeblikket, og hælene traff unnarennet først, før brystet og ansiktet traff skiene og jeg slo helt rundt. Det endte med ett døgn på sykehuset og 14 dager uten skihopping, oppsummerer Odd Grette som i dag er 70 år.

Nils-Per Skarseth tok sats i Oberstdorf – og feilet

Nils-Per Skarseth var regnet som «Èn av de ti spesielle kandidatene» til OL i Sapporo i 1972. Han hadde inntatt toppskiktet i norsk hoppsport og ble tatt ut til det norske laget…

Nils-Per Skarseth var lyspunktet blant hopperne i 1973-sesongen, skriver «Sportsboken» i sin årgang fra dette året.

– Han var veldig dristig som hopper, og når han traff skikkelig og forholdene var der, kunne det gå langt, minnes Odd Grette fra Svene, som var en annen hopper på denne tiden som også hevdet seg meget bra.

«Ingen komet»

«Han er slett ingen komet i norsk hoppsport 26-åringen, men han er en av ti spesielle kandidater til OL i Sapporo (1972). Og enkelte hopp forrige sesong tyder på at Nils-Per Skarseth kanskje får en plass i OL-troppen. Rutine har i hvert fall Lørenskog-gutten, og han har et fornuftig syn på sin idrett.»

Slik innleder Knut Th Gleditsch artikkelen i «Vi Menn» i forkant av 1972-sesongen. Saken ledsages av ett av Rolf Arne Odiins mange blinkskudd.

– Jeg var vel ganske god som guttehopper fram til jeg var i 15-årsalderen. Fjerdeplass i Bekkelagsrennet var en meget fin prestasjon. Konkurransen var jo veldig hard og alle de beste fra hele landet deltok i de årlige konkurransene der.

Overgangen til å skulle hoppe i Marikollen gikk kanskje ikke like lett for Nils-Per som for enkelte andre. Etter hvert ble det også utdanning i Forsvaret. Familiefar var han allerede da han gjennomførte den tekniske utdanningen på Kjevik rundt 20-årsalderen.

KONGEPOKAL: Nils-Per Skarseth og kona Bjørg fortjente begge Kongepokalen fra Lillehammer i 1973 da Lørenskoghopperen strakk seg fl ere meter lenger enn nederste lengdemåler var plassert. FOTO: VIKTOR STORSVEEN

«Comeback» som 22-åring

Årene gikk litt uten at vi hørte så alt for mye til Nils-Per Skarseth. På mange måte ble det et slags «come back» i 1967 da han havnet i treningsgruppe sammen med karer som Erling Stranden, Kai Solbustad, Per Bjørnstad og Jan Stenbæk, for å nevne noen.

– Ja, jeg kom tilbake som skihopper da, og spesielt likte jeg meg etter hvert i de litt større bakkene, minnes han.

Hopper vi fram til 1971-sesongen begynner det å skje saker og til for familiemannen som fyller 26 år 1. april dette året, helt på tampen av sesongen.

Under NM i Skuibakken presenterte Lørenskog-hopperen seg virkelig. Nok en gang var det Bjørn Wirkola som stakk av med NM-gullet i den store bakken, men den som imponerte aller mest, var kanskje nettopp Nils-Per Skarseth.

– Jeg var vel kanskje en friskus når jeg fikk det til. Bjørn hoppet 106,5 og 100 i sine to hopp, mens jeg nådde 103,5 og 104 meter, så jeg var en meter lengre, men kom elleve poeng bak i sammendraget.

NM-sølvet var karrierebeste til nå, og Nils- Per husker rennet spesielt godt fordi både kona Bjørg og sønnen Roar, som var blitt seks år nå, var med.

Smurte seg bort i OL

Nils-Per Skarseth hadde så avgjort inntatt toppskiktet i norsk hoppsport. Da det norske laget til normalbakken under OL i Sapporo i 1972 ble tatt ut, var det følgende fire hoppere som fikk klarsignal: Ingolf Mork, Fridtjof Prydz, Jo Inge Bjørneby og Nils-Per Skarseth.

Det endte på en 33. plass for Nils-Per. Han var slett ikke fornøyd med egen innsats. Skiene klarte han aldri å finne ut av i virvaret med all verdens moderne smøreteknikk på den tiden.

– Jeg gned og gned for å polere voksen så glatt som det overhode var mulig, men gliden ble aldri slik den skulle. Lars (Grini) så hvor dårlig det gled for meg og kastet seg over skiene mine så fort jeg hadde landet etter prøveomgangen.

– Jeg visste ikke hva børste var og hoppet med et tjukt lag med voks som jeg hadde forsøkt å polere på. Nå ble skiene både siklet og børstet, og da jeg satte utfor i første omgang ble jeg sittende å vente på at det skulle begynne å suge under skiene.

– Jeg hadde helt feil fokus og følte at alt var skikkelig mislykket. Foran rennet i stor bakke ga jeg bort plassen min til Bjørn (Wirkola).

Bjørn ble som så mange andre tatt av vinden i det berømmelige rennet der polske Fortuna hadde all mulig flaks og vant.

– Hadde Ingolf fått de samme forholdene som Fortuna, hadde han hoppet bakken ned, mener Nils-Per.

I den minste bakken tok Ingolf Mork fjerdeplassen bak tre japanske hoppere.

KLARE FOR HOPPUKA: Fridtjof Prydz (fra venstre), Bent Tomtum, Bjørn Wirkola, Jo Inge Bjørneby, Ingolf Mork, Lars Grini og Nils-Per Skarseth blir tatt ut til hoppuka i 1971-72 etter rennet i Lierberget. Senere kom Odd Hammernes med som åttendemann på laget. FOTO VIKTOR STORSVEEN

NM-gull med lengdetrøbbel

I 1973 gikk NM i stor bakke i Balbergbakken på Lillehammer. Normalbakken ble avviklet i Lierberget i Vang helgen før. Etter å ha ledet etter første omgang, endte Nils-Per på delt femteplass med Johan Sætre. Evigunge Lars Grini vant.

Nils-Per var i revansjehumør og sparte ikke på noen ting i første omgang på Lillehammer. Bakkerekorden var på 110,5 meter.

– Nils-Per hoppet slik han pleide å gjøre, veldig offensivt. Nederst i bakken så det ut som om han fikk ekstra oppdrift og hoppet ut av bakken igjen, forteller Odd Grette som fikk med seg hoppet fra sin posisjon.

Hoppet ble målt til 119 meter, åtte og en halv meter over bakkerekorden!

– Men det spørs om ikke hoppet hadde vært en del lengre, antyder Nils-Per med et smil.

– Den nederste lengdemåleren stod rundt bakkerekorden, og da Nils-Per hoppet kom han skliende nedover unnarennet for å fange opp merket etter skiene. Folk rundt meg snakket om at hoppet var på rundt 122 meter, forteller Bjørg.

I andre omgang ble farten satt ned, men Nils- Per var fortsatt lengst, nå med 105 meter.

Dermed var Kongepokalen og ett av karrierens desiderte høydepunkt et faktum.

Snaut to måneder senere viste Lørenskog- hopperen at han også behersket mindre bakker da han ble fjerdemann i den minste bakken under prøve-VM i Falun.

Våget ikke skiflyving

Skarseth hadde en tendens til å hoppe mot høyre. Han hadde hopp der man kunne begynne å lure på om han i det hele tatt landet inne på «rullebanen».

– Ja, det var jo det det hele handlet om. Jeg kunne ikke ta sjansen på å lande utenfor.

– Det var jo dette som var årsaken til at jeg takket nei til skiflyvning. Ledelsen ville ha meg med, fordi jeg vanligvis trivdes i større bakker. Jeg våget ikke å ta sjansen på å lande ved siden av bakken.

I MAGASIN: Nils-Per Skarseth lanseres som en kommende storhopper i en alder av 26 år. «Sakte men sikkert til topps», er tittelen på saken fra «Vi Menn» høsten 1971. (FAKSIMILE)

Tragedien i Oberstdorf

Etter sitt livs desidert beste sesong, var Nils- Per nærmest selvskreven på hoppukelaget som for alvor markerte starten på den kommende sesongen.

– Jeg hoppet veldig ujevnt før jul og ville ikke sagt noe på om Terje Holm (rikstreneren) hadde tatt ut et lag uten mitt navn, sier han selv i dag.

29. desember 1973: Nils-Per hoppet offensivt også denne gang og «lå på» til siste slutt. Det er høyst usikkert om han i det hele tatt rakk å starte et nedslag eller om han faktisk gikk rett i bakken slik at hodet traff skiene i den voldsomme hastigheten. Alle som så avslutningen av hoppet skjønte at det måtte gå galt.

Nils-Per Skarseth blir fraktet til sykehuset i Oberstdorf. Han har pådratt seg meget kraft ig hjernerystelse.

I den norske troppen vurderer man om man skal avslutte hoppuka. Men for hoppernes del er det viktig å fortsette, tross alt, selv om de er sterkt preget.

Kona kjøres til Oberstdorf

– Jeg hørte på nyhetene at han ikke kunne hoppe konkurransen og tenkte han kanskje hadde brukket noe. Så fikk jeg telefon fra forbundet med beskjed om at skaden var litt mer alvorlig enn som så. Jeg ble også fortalt at det var vanskelig med fly på grunn av oljekrisen den gang. Dessuten ville jeg ikke få besøke han, kan Bjørg erindre at hun ble fortalt.

– Da ringte jeg til sjefen og kollegaen til Nils-Per, og de tok meg med og kjørte til Oberstdorf. De byttet på å kjøre, så det tok vel 22-23 timer før vi var der.

– Da jeg fikk komme inn på rommet, ville legen vite om han kjente meg igjen. Nils-Per syntes de var dumme som kunne tro at han ikke skulle kjenne meg igjen. Men han sa det bare på norsk, selv om han var god med tysken.

Bryllupsdag på tomannsrom

– Etter at også de to andre hadde fått hilse på Nils-Per, ble vi stående ute på gangen å snakke. Jeg stod lent mot veggen og plutselig skled jeg ned på gulvet og ble liggende. Jeg hadde besvimt.

– Dette var 31. desember og vi hadde ni års bryllupsdag denne dagen. Og ettersom Nils- Per lå på tomannsrom endte det med at jeg ble lagt inn i senga ved siden av han.

Avgjort en episode det er lett å smile av i dag, men med Roar på åtte og Kjersti på seks år hjemme, var ikke situasjonen lystig.

Nils-Per og Bjørg gikk i samme klasse på skolen i åtte år! Fra siste dag i samme klasse, gikk det fire og et halvt år før de to gift et seg.

Nils-Per ble flyttet hjem til Rikshospitalet og Sentralsykehuset i Akershus relativt raskt, og allerede søndag 10. februar fikk han fri fra sykehuset for å ta en luft etur til Hurdal, der junior-NM i hopp foregikk. Med seg hadde han Lars Grini og rikstrener Terje Holm.

Bjørg og Nils-Per er enige om at det er en periode på tre måneder der han egentlig ikke husker noen verdens ting. Også besøket i Hurdal sammen med Lars Grini og Terje Holm faller inn under denne perioden.

Nils-Per deltok i KM litt senere, men fikk ikke den lisensen han gjerne ville ha og som han måtte ha. Dermed måtte han gi seg med karrieren.

Han fortsatte som trener, blant annet for sønnen Roar.

Og tidlig på året i 1985, nettopp i Balbergbakken på Lillehammer, vant Roar Skarseth klasse eldre junior i bakken der pappa Nils- Per vant Kongepokalen drøyt 12 år tidligere. Roar hoppet like langt som Ole Gunnar Fidjestøl som vant A-klassen, men ble slått på poeng.

Nils-Per Skarseth
PERMISJON: Nils-Per Skarseth hadde fått permisjon fra sykehuset og sammen med Lars Grini (t. v.) og rikstrener Terje Holm (delvis skjult) er han tilskuer under junior-NM i hopp allerede 10. februar 1974. FOTO VIKTOR STORSVEEN

– Ville for mye

– Jeg har en mistanke om at jeg ville for mye i det fatale hoppet i Schattenbergbakken den gang.  Som eldstemann i laget, kan jeg muligens ha vært opptatt av å markere en posisjon i laget. Jeg vet ikke, men jeg har en følelse av det lå litt slike ting bak hoppet.

– At jeg var alt for tidlig i satsøyeblikket er helt klart. Det har jeg sett på bilder. Når jeg ikke viste tegn til å trekke meg så håpet jeg vel på et kjempehopp, da, sier den tidligere storhopperen ettertenksomt.

Bjørg nevner også at lysforholdene i bakken, ble nevnt av enkelte.

Nils-Per har i ettertid fått problemer med balansen og i forhold til jobben som selger og servicemann på pakkemaskiner, ble utfordringene etter hvert av en slik karakter at han ble uføretrygdet rundt 1995, i en alder av 50 år.

– Det å huske navn kan være problematisk fra tid til annet, legger han til før han skråsikkert slår fast.

– Jeg ville ikke gjort noe annerledes om jeg hadde hatt muligheten til å gjøre alt om igjen. Jeg har det jo bra og har ingen ting å klage på!

Boka om norske hoppbakker – til 20 i stil

Brumunddal-forskeren Thor Gotaas skriver med nerve om norske hoppbakker og deres rike kulturhistorie – fra lokale møtesteder til folkefester og bygdeoriginaler…

Den idrettsinteresserte folkeminnegranskeren fra Brumunddal skriver drivende godt. Ja, faktisk til 20 i stil – når han beskriver den rike kulturhistorien til hoppbakkene Norge rundt.

Bakkene ble lokale møtesteder for lek, trening og dugnad. Hoppanleggene ble arenaer for folkefester, der hoppet ble pyntet med flagg og «Ja, vi elsker» ble sunget før skirennet begynte.

Norske hoppbakker – overalt

Thor Gotaas beskriver på en god måte hvordan det tidligere fantes hoppbakker i nesten alle bygder og byer.

Det er skikkelig nerve i boken. Thor Gotaas skriver om alt fra skumle bakker og stygge fall til historier om bygdeoriginaler som reiste hele Østlandet rundt for å se på hopprenn og for å møte sine store helter. En av dem var Daniel Grøstad. Han var den mest kjente «maskoten », og reiste rundt til renn i Vikersundbakken, Midtstubakken, Skui, Odnesbakken og andre steder – oft e med toget – bærende på ryggsekk og hoppski, blå strikkegenser, beksømsko og topplue.

Han kjørte ned unnarennet og gjorde små hopp, selvsagt med et startnummer på brystet. Det fikk han av Asbjørn Osnes, som brukte det under OL i Cortina i 1956. Daniel pyntet seg og tok oppgaven som forkjører seriøst.

Trist bakgrunn

Han var særlig aktiv i bakken på 1970-tallet. Det få tilskuere visste var at Daniel fra Grua i Oppland, bar på tunge minner. 17. april 1940 ble faren hans skutt av tyskerne på hjemgården – foran de fem barna i familien. 19 år gamle Daniel ble også feilaktig mistenkt – for å være en snikskytter som drepte tyskere.

De sterke inntrykkene skapte et varig traume, og Daniel ble psykisk skadet for resten av lovet. Han fikk bo på en gård hvor familien tok vare på ham.

Da Daniel døde i 1982 ble kisten båret til graven av blant andre storhopperne Asbjørn Osnes og Lars Grini.

Denne historien er ett av mange eksempler på de medrivende fortellingene som boken er full av. Tor Gotaas tar også – på sin innsiktsfulle måte, for seg jenterevolusjonen i skihopping. Vi får vite mye nytt om Henriette Smeby fra Raufoss. Hun var forbildet til Maren Lundby.

Tegnet 1017 bakker

Leserne får også bli kjent med kvinnelige storhoppere fra 1940-tallet.

Kapitelet om Torleif Tunold-Hanssen, mannen som tegnet flest hoppbakker er også topp lesning. Han kom fra Kongsberg, og tegnet hele 1017 hoppbakker gjennom et halvt århundre.

Forfatteren har gravet fram masse interessant informasjon om mange av de 407 hoppbakkene landet rundt. Alt er satt sammen til en svært interessant reise – veldig levende skrevet, ved å veksle elegant mellom personer og mer bakketekniske detaljer. Boka blir gitt ut av Gyldendal Forlag, og skilter med ikke mindre enn 512 sider.

Vikkollen – Gammel verdensrekordbakke med nytt liv

Mjøndalen IF har ryddet Vikkollen, hvor Reidar Amble Ommundsen satte verdensrekord på 54 meter i 1915. Bakken ble historie i 1966, men tomten er fortsatt i klubbens eie…

Vikkollen – Verdensrekordbakke

I 1915 satte Reidar Amble Ommundsen fra Oslo verdensrekord i Vikkollen, med et svev på 54 meter. 102 år senere satte østerrikeren Stefan Kraft dagens gjeldende verdensrekord, med 253,5 meter i Vikersundbakken i 2017, bare tre mil unna Mjøndalen.

Det gir perspektiver med tanke på hoppsportens utvikling at det skiller 200 meter mellom de to svevene – en gigantisk forskjell i løpet av en periode på drøye 100 år.

Selv om mesteparten av området der bakken lå eies av en lokal bonde, fikk Mjøndalen IF i sin tid kjøpt en tomt på 1,2 mål, der hvor hoppet og stillaset sto. Denne tomten er fortsatt i MIFs eie, selv om bakken ble stengt i 1966.

Fikk lov til å rydde

– At Mjøndalen IF hele tiden har beholdt tomten, gjorde det lettere for oss å få lov av bonden som eier unnarennet å rydde hele bakketraséen for de mange trærne som har vokst opp der siden bakken var i drift . Nå er det igjen siktlinje ned til den vakre bygda vår, forteller Thor Erik Korsgård.

Han er leder i MIF, senior – en gruppe av godt voksne medlemmer, som brenner for å ta vare på hopphistorien og legge til rette for fine skauturer til Vikkollen.

Tidligere i høst var derfor 17 medlemmer på plass, med motorsager og annet utstyr – for å rydde området i både ovarennet og underrennet for bjørk og furu.

Til glede for mange

Det er allerede satt opp flere bord og krakker der hvor hoppet i sin tid lå. Mange turgåere, barnehager og skoleklasser koser seg oppe på det flotte utkikkspunktet. Det går godt skiltede stier til Vikkollen, og det er også satt opp en informativ tavle som viser bakkens historie.

Vikkollen ble anlagt av MIF, og offisielt åpnet 28. mars 1914. Det lengste hoppet var da 38 meter. I neste renn, sesongen etter, skjedde det helt store 7. februar 1915.

Den legendariske verdensrekorden på 54 meter ble da et faktum.

Finne satte bakkerekord

Den siste bakkerekorden ble satt på senvinteren 1960 av finnen Paavo Lukkariniemi – med et svev på 86.5 meter. Ingen hoppet noen gang lenger enn det i Vikkollen. Siste renn i bakken var i 1963, og tre år senere raste trestillaset sammen – på grunn av store snømengder.

Hopplandslaget innfører helseattester etter kritikk

Hopplandslaget innfører nå helseattester for landslagsutøverne. Dette ble kunngjort av landslagssjefen etter kritikk fra NRKs sportskommentator…

Nyheten ble sluppet av norsk hoppsports landslagssjef Clas Brede Bråthen under Dagsnytt 18 i begynnelsen av november. Innføringen skjer etter at NRKs sportskommentator Jan Petter Saltvedt kritiserte hoppleiren for ikke å kreve helseattest for landslagsutøverne.

– Basert på rådgivning fra Saltvedt og andre så besluttet vi i går å innføre helseattest fordi det var viktig for omdømmet vårt. Så da gjør vi det. Vi tenker vi skal lytte til folk som kan ting rundt omdømmet. Det betyr i praksis ingen verdens ting, sa Bråthen i sendingen. – Det viktigste her er å sørge for at idretten blir sunnere, la han til.

Hopplandslaget har utviklet seg mye

Langrenn og kombinert er blant skidisiplinene i Norge som lenge har hatt krav om helseattest for å konkurrere internasjonalt, men hoppsporten har ikke hatt en slik ordning. Saltvedt stusset på dette i en kommentar som ble skrevet i anledning Maren Lundbys comeback i verdenscupen.

Hun hadde vært borte fra sporten i nesten to år på grunn av vektutfordringer. Lundby reagerte på Saltvedts uttalelser og mente at hopperne hadde en god nok oppfølging med fagavdelingen på Olympiatoppen.

Nå erkjenner Bråthen at det kanskje må på plass et nytt regelverket knyttet til vekt.

– Vi føler at vi har alle verktøyene for å kunne følge det veldig godt opp. Samtidig har hoppsporten utviklet seg veldig mye siden 2004. Utøverne er blitt bedre, og de klarer å gå ned i vekt, hoppe med kortere ski og hoppe lenger. Derfor må vi nå se på et regelverk som kanskje gjør det mindre hensiktsmessig å presse den vekta ned, sier han.


 

VM I TRONDHEIM: 1997 samlet Ski- VM flere hundre tusen mennesker til en skifestival og folkefest som ennå ikke har gått i glemmeboka. I 2025 kommer skifesten tilbake i Trondheim.

Krog får lederjobb i Trondheim-VM

Tidligere kombinertstjerne Magnus Krog blir en av rennsjefene i selskapet som har arrangøransvaret for VM på ski i Trondheim i 2025.

Flere nøkkelpersoner er nå på plass i organisasjonen. Krog blir rennleder for kombinert, mens Daniel Myrmæl Helgestad får tilsvarende rolle for langrenn. Fra før er det kjent at Hroar Stjernen påtar seg ansvar for hoppkonkurransene i mesterskapet.

– Jeg har fått med meg dem jeg ønsket og er veldig fornøyd med å lande disse nøkkelrollene. De skal stå for selve kjernen i prosjektet, nemlig arrangementet. Vi skal forsøke å få på plass gode hjelpere rundt dem i tiden som kommer, sier konstituert VM-sjef Kristin Mürer Stemland til Adresseavisen. Savner idretten og miljøet Krog erkjenner at han ikke kan mye om arrangementsarbeid.

– Jeg er nok den her med minst erfaring, så det er greit å ha med Hroar og Daniel som kan dette godt. Jeg savner idretten og miljøet, så det blir gøy å jobbe mot VM og OL fra den andre siden av bordet. Det tror jeg blir veldig givende, sier han.

Telemarkingen vant blant annet gull (lagkonkurranse) og bronse (individuelt) i OL, mens det ble to VM-sølv (lagkonkurranse og lagsprint) samt tre enkeltseirer i verdenscupen. Krog la opp som kombinertløper etter 2020/21-sesongen.

Sommersamlinger: Viktig for hoppmiljøene

Sommersamlinger: Norsk hoppsport trives og blomstrer takket være ildsjeler som holder sporten levende. Sommerens samlinger har vært en viktig del av å skape gode miljøer…

Det har vært avholdt samlinger mange steder i landet, og det har vært moro å se hvor bra det jobbes. Det er så utrolig mange ildsjeler rundt omkring som holder sporten vår levende, og det skal vi være stolte av. Samtidig er det gledelig at så mange ønsker å ha samlinger, noe som er et veldig viktig grep for å skape gode miljøer.

Ni sommersamlinger

Rollen til NSF hopp i år har vært å være med på samlinger for å se, lære og få gode innspill, men også komme med innspill, tips og dele gode ideer med hverandre. Vi har vært tilstede følgende steder i år:

Sommersamlinger

  • NTG/Lillehammer samling
  • Voss/Vikafjellet
  • Vikersund regional samling
  • Kollenhopp samling uke 25
  • Molde
  • Spjelkavik
  • Hedmarkhoppsamling i Vikersund/Gjerpenkollen
  • Trønderhoppskolen
  • Evje/Otra IL

SommersamlingerDet gjenstår å få til besøk i Nord-Norge, men vi sjekker planer for det nye store anlegget i Mo i Rana som ferdigstilles i disse dager. I tillegg er vi invitert til Skjærhaugen 18. – 19. september i deres nylagte plastbakker.

Det er helt fantastisk å få være sammen med alle engasjerte trenere, utøvere og foreldre som alle har den samme passion for hoppsporten som oss. Det er deilig å være tilstede over flere dager på samlinger, der man ser utviklingen til hopperne fra dag til dag. Men kanskje det aller morsomste er å se alle jentene som nå er å se i hoppbakken. Det er tydelig at Maren Lundby og de andre landslagshopperne inspirerer!

GROR GODT: Det har vært avholdt samlinger mange steder i landet. Bildene er tatt av Norges Skiforbund og viser at det gror godt i hopp-Norge.

Clas Brede Bråthen: – Takker familien for massiv støtte gjennom knalltøft år

STORFAMILIEN: Dette bildet tok Hege Bråthen initiativet til at ble tatt ved juletider i 2020. – Jeg hadde fått kreft-beskjeden, og sa at nå må vi sørge for å få tatt et bilde av oss alle – før det eventuelt ble for sent, forteller Hege til SKIsport. Fra venstre står: Silje Regine (27), Hege (48), Selma Sophie (12),  Sindre Andreas (23), Selma Sophie (12), Sirius (7) og Clas Brede (52). FOTO: Marteline Nystad. 

Continue reading «Clas Brede Bråthen: – Takker familien for massiv støtte gjennom knalltøft år»

Møt en sommerlig Robert Johansson

Vi møter skihopperen Robert Høneren Johansson i en sommerlig forkledning på Lillehammer, stedet han er oppvokst på. Selve intervjuet kommer i neste utgave av SKIsport, men vi gir en liten forsmak her.

Johansson treffer SKIsport i bunnen av Lysgårdsbakken. Det er 25 varmegrader, og det er ikke fritt for litt svette i den velkjente barten. Han smiler og er i strålende humør. Selv om han har en «hoppfri» måned holder han hjulene i gang med daglige økter.

–Joda, mai måned er forholdsvis rolig rent hoppmessig, men jeg trener selvsagt hver dag. Nå har jeg nettopp gjennomført en styrkeøkt, sier han.

Johansson er med sine 28 år, er en erfaren hopper, men det er først de siste to sesongene han virkelig har slått gjennom. Denne vinteren har vært helt magisk for Vingnes gutten, med bronse både i normalbakke og i stor bakke, og lag gull under Vinter-OL 2018 i Pyeongchang. Like etter vant han NM gull i stor bakke i Holmenkollbakken, og fikk tildelt kongepokalen.

–De to siste sesongene har vært avgjørende for videre satsing, og etter OL er jeg tent som aldri før. Nå kan jeg leve av idretten, og det gjør treningshverdagen mye enklere. Jeg stortrives som hopper, sier Robert Johansson.

 

Les hele intervjuet i kommende utgave av SKIsport.

 

Tekst og foto: Kristin Roset