« Du kan ikke være med»

Idretten kan være nådeløs. Om det er et resultat av treningen din, eller dønn urettferdig; er du den seneste fra start til mål, taper du....

RESSURS: Vi må se på...Vis mer

Om Petter Reistad:

Petter Reistad er forfatter av boken Bli rå på ski, og har skrevet for SKIsport siden 2014. Han er tidligere juniorverdensmester, nordisk mester og har syv medaljer fra jr. NM i langrenn. Han har tidligere studert ved University of Colorado i USA, og er nå bosatt i Norge.

Men som Bjørn Dæhlie viste så godt da han vant på 10-kilometeren i OL i Nagano i 1998, og ventet på den siste løperen – Philip Boit fra Kenya – før han begynte feiringen, er det viktigste faktisk å delta. Og det er det ikke alle som får.

 

PASSET IKKE INN

For ikke lenge siden hadde jeg gleden av å komme i prat med en ivrig langrenns entusiast. Hun var en stor fan av Therese Johaug, og satte stor pris på å komme seg ut på ski selv. Etter å ha gått en god del på ski ønsket hun å bli med i en klubb, for ytterligere å dyrke sin interesse for sporten og å komme i kontakt med likesinnede. Hun gledet seg til å få nye impulser fra andre og et sosialt fellesskap som et springbrett til deltagelse i skirenn. Slik skulle det ikke bli. Klubben hun kontaktet ristet på hodet – hun passet nok ikke inn hos dem. Årsaken? Hun satt i rullestol.

Historien er lettere sjokkerende, og jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte. Beskjeden kvinnen fikk, var at ettersom hun satt i rullestol og klubben var dugnadsbasert, ville det ikke være mulig for henne å bidra på samme måte som de øvrige medlemmene. For det første er det at en person i rullestol ikke skal kunne bidra på dugnad det reneste sludder, men utsagnet vitner om en uvilje for folk som er forskjellige fra en selv.

 

INGEN UNIK HISTORIE

Mange handikappede sitter med følelsen av at de skaper problemer for andre når de forsøker seg på aktiviteter som for funksjonsfriske er enkle å gjennomføre. Slik kan vi ikke ha det, og absolutt ikke i folkesporten langrenn. Vi hører allerede nok av historier om racere som hetser sinker i skiløypene og forbanner barn som faller og ødelegger trikkeskinnene. Langrenn er og skal være en sport for alle – uansett forutsetninger og erfaring. Vi lever i et land der det, forutsatt snø, daglig prepareres skiløyper over hele landet, for gratis benyttelse! Kanskje bør vi justere tidligere amerikansk president John F. Kennedys sitat: «Ask not what the country can do for you, but what you can do for your country» til “Spør ikke hva langrennssporten kan gjøre for deg, spør hva du kan gjøre for langrennssporten».

Det gjøres mye bra. Skiforbundet har sørget for at det er mulig å satse langrenn selv om man ikke er funksjonsfrisk. Nylig startet industriselskapet Aker opp stiftelsen «Vi», en organisasjon som skal jobbe for og fremme paraidretten i Norge. Samtidig som de og deres datterselskaper sprøytet inn 125 millioner kroner, ble tidligere smøresjef Knut Nystad hentet inn som leder og utøvere som Marit Bjørgen, Therese Johaug og Aksel Lund Svindal rekruttert som ambassadører.

 

EN RESSURS

Den viktigste jobben gjøres imidlertid ikke av en stiftelse på Fornebu – men heller, som også Knut Nystad har uttalt, av hver og en av oss. Holdningen er viktigst. Det er selvsagt ikke slik at det står horder av handikappede og venter på å bli med i skiklubber landet over, så de fleste klubber vil ikke få privilegiet av å øke mangfoldigheten blant sine medlemmer med det første. Men vissheten om at hvem som helst, funksjonsfrisk eller handikappet, kan slå på tråden til nærmeste skiklubb og ønskes velkommen med åpne armer, den kan endre en sport i seg selv!

Vi må se på handikappede som en ressurs, som vi kan lære av og trene med – ikke som et problem som skaper trøbbel. Da Sjur Røthe for noen år siden hadde tretthetsbrudd i foten, trente han i kjelke sammen med landslaget for syns- og bevegelseshemmede. Han plukket med seg elementer som gjorde ham til en enda bedre skiløper, og trodde særlig at han ble bedre i staking. Birgit Skarstein er et fantastisk idol i måten hun inspirerer andre med hennes ukuelige positivitet og knallharde treningsmoral, og har gjennom fantastiske resultater i flere idretter gjort seg til en velfortjent mottaker av Ekebergs Ærespris.

 

IKKE PLASS TIL AVVISNINGER

Vi har sett kampanjene til Statens Vegvesen på TV. Kanskje har du lest «Et helt halvt år» av Jojo Moyes, eller sett filmen. Funksjonsfriske kan bli handikappet i brøkdelen av et sekund. Det skjedde med en venn av meg, som jeg studerte med. Det ene øyeblikket en aktiv skiløper og student i USA, det neste øyeblikket på rehabilitering i hjemlandet – lenket til rullestolen. En idrett defineres ikke av hvordan den feirer dens enere, men av hvordan den hjelper dem som ligger nede.

Hvis langrenn også i fremtiden skal være en folkesport som hører hjemme nærmest hjerteroten, er det ikke plass til avvisninger. Alle skal med – ikke fordi det er politisk korrekt, men fordi det er forbannet folkeskikk!

Kategori
Aktuelt