Sturla Holm Lægreid mest unik siden Magnar Solberg: – Han kan bli uslåelig!

– Det er nesten så jeg kjenner meg litt igjen når jeg ser Sturla Holm Lægreid i aksjon på standplass. Han må være det største talentet vi har hatt, i den grad det riktig å benytte det begrepet om han, sier vår dobbelte olympiske mester fra 1968 og 1972, trønderen Magnar Solberg (84) som gleder seg over at Sturla går på Madshus-ski, som han selv gjorde.

Selv var Magnar Solberg en mester i mental trening. Han kunne være ekstrem i fokuseringen på det mentale når de største mesterskapene nærmet seg.

– Det rare er jo at jeg nesten ikke husker noen ting fra de fire medalje-løpene jeg gikk i OL og VM. Da jeg kom til selve konkurransen, gikk alt på autopilot.

– Dersom Sturla tar ytterligere et lite steg i sporet, kan jeg ikke skjønne annet enn at han blir nærmest uslåelig. Det han gjør på standplass er stort å se. Der slår han ut alle jeg har sett tidligere. Han har en stabilitet og ro som ingen andre. Mange veiver jo kanskje litt undervegs, men han gjør ikke det heller. Jeg håper han fortsetter lenge. Da har vi noe å se fram til.

– Det er morsomt når nye løpere dukker opp på denne måten som det Sturla og Johannes Dale gjør nå.

– Fikk aldri penger

Da Magnar sier at han håper ungdommene fortsetter i mange år, avslører vi at Sturla har tjent 1,7 millioner kroner fram til og med VM, bare i offisielle premiepenger. Øvrige bonuser kommer i tillegg.

– Er det så mye, da kan jeg forstå at det faktisk blir en jobb også.

– I min tid fikk vi aldri penger. Ikke var det lov heller, om vi skulle delta i OL. Den mest kostbare premien jeg fikk, var fra et parkrenn i Trondheim da jeg fikk starte sammen med langrennsløperne. Den gang fikk jeg et bilbatteri. Og det var nok den mest verdifulle premien. Jeg konkurrerte i «tinnvasenes» tidsalder i skiskyttersporten.

– Jeg ser at Sturla går på Madshus, og det gleder meg. Jeg også gikk på Madshus. Da jeg reiste til mesterskapene hadde jeg etter hvert med meg to par ski. Foran de siste lekene i Sapporo i 1972, fikk jeg også tilsendt et par fra Landsem, men jeg benyttet de ikke. Jeg ønsket å være lojal mot Madshus, som hadde støttet meg hele tiden.

Ble mobbet av ledelsen

Magnar Solberg ble ikke tatt ut blant de fire løperne som skulle gå normalen i 1968. Etter at lagkamerater protesterte mot uttaket, sikret den stilfulle politimannen det første av to OL-gull. I tillegg vant han VM-bronse på normalen både i 1969 og 1971. Flere individuelle løp gikk han ikke i de store mesterskapene.

Magnar Solberg følte seg lenge mobbet av landslagsledelsen, og mente selv at han var kvalifisert til en plass på VM-laget allerede i 1966. Men han fikk ikke gå hverken individuelt eller stafett, selv om han ble lovet det siste.

På denne tiden hadde Magnar fått en av norsk idretts største personligheter, Martin Stokken, som sin personlige trener. Kollegaen ved politikammeret i Trondheim hadde deltatt i sommer-OL i 1948 og 1952, og vinter-OL i 1952 og 1956.

OL-sølvet på stafetten fra Oslo i 1952 og fjerdeplassen på 10.000 meter under OL i London i 1948 var sterke prestasjoner. I 1949 løp han under halvtimen på 10.000 meter, noe bare Emil Zatopek og et par finner hadde gjort før han.

– Martin var en legende og den beste helårs idrettsmannen vi hadde. Kanskje ble det nettopp den statusen som bidro til at min egen veg inn i «varmen» ble lengre enn den ellers ville blitt. Martin ladet spesialammunisjon til meg. Etter nøye testing, talte han kruttkornene når han ladet. Han var perfeksjonist.

Da Magnar møtte topp motivert til treningssamling med ammunisjon av beste sort, fikk han seg en negativ overraskelse.

– Jeg fikk beskjed av ledelsen om å legge vekk ammunisjonen som Martin møysommelig hadde ladet til meg. Du får klare deg med den ammunisjonen de andre benytter, var beskjeden. Det er ikke fritt for annet enn at jeg følte meg mobbet.

Mental styrke

Magnar hadde rukket å fylle 35 år i forkant av lekene i Sapporo i 1972.

– Det mentale ble en styrke. Om kveldene før 20-kilometeren i Sapporo, koste de andre seg med kortspill. I 22-tiden sa jeg at jeg gikk for å legge meg. De andre gutta på laget syntes kanskje at jeg var litt sær.

– Under de store mesterskapene prøvde jeg å sette av en time til mental trening hver kveld, før jeg sovnet. Da de andre kom opp på rommet, dro jeg ofte dyna over hodet, så ingen skulle se at jeg lå våken. Denne timen ble gjort til en vane under de store mesterskapene. Jeg tenkte vel at jeg skulle vinne NM uten å bruke så mye tid og krefter som den mentale treningen faktisk krevde, men det klarte jeg ikke før en gang senere (1973).

– Jeg gikk ofte turer alene, langt fra de andre. For jeg kunne snakke høyt for meg selv, så jeg ville ikke at noen skulle høre meg. Ofte hisset jeg meg opp for å slå fast at de alle var laget av det samme som meg selv. Det gjaldt å ufarliggjøre de farligste konkurrentene.

På bussen opp til start kunne Magnar lukke øynene å slappe av. I motsetning til konkurrentene som satt mer eller mindre nervøse. Magnar hadde ikke flere spørsmål i hodet. Han skulle bare utføre jobben. Men etter to kilometer av 20-kilometeren i Sapporo, ble løpet stoppet. Magnar var lettet. Forholdene var ikke forsvarlige. Men han var like sliten etter å ha gått to kilometer, som om han hadde gått hele løpet.

– Jeg la meg til å sove da vi kom ned på hotellet igjen, og om kvelden var det en ny time med mental trening.

Da løpet endelig kom i gang overrasket han alle med usedvanlig stor fart i sporet. Til tross for sine to første tilleggsminutt i et OL, kopierte Magnar Solberg gullet fra fire år tidligere.

Da han vant OL-gullet i 1968 skjøt Magnar 20 treff for første gang i karrieren. Og da laget gikk inn til sølv på stafetten i 1968, hadde han dagens beste etappetid, også det etter feilfri skyting.