HAR SNEKET SEG TIL TOPPS

SKIportrettet

Da det ble mye reising...Vis mer

– Jeg har liksom tatt den snikende veien mot toppen, og mener jeg har mer inne, sier en offensiv Marte Olsbu Røiseland (27). Etter noen måneder hadde hun lyst til å slutte, men nå synes hun kombinasjonen ski og skyting er «himla moro».

Om fire måneder er det VM i skiskyting i Östersund. Der drømmer Froland-jenta, nå bosatt på Lillehammer, om å kunne ta sitt første individuelle VM-gull. I tillegg til åtte NM-gull (på snø) har hun både stafettgull fra VM og individuelt OL-sølv, men kanskje mangler det en slags prikk over i’en.

Men før den tid skal det gås mange renn i verdenscupen. 27-åringen ser på det som en mulig «vei» fram mot VM-suksess.

– Jeg har lyst til å satse litt mer på verdenscupen i år. I fjor var liksom alle renn i verdenscupen en slags øvelse fram mot OL. Jeg har noen pallplasser og gode resultater i verdenscupen, men ingen seire, minner hun om.

Derfor blir det et naturlig mål.

– Jeg har lyst til å bruke de sjansene jeg får til kanskje å gå helt til topps. Og er man god nok til å vinne der – ja, så er man også god nok til å vinne VM, resonnerer hun.

– Og VM vil jo alltid være det store målet.

 

SATSER PÅ VERDENSCUPEN: – Er man god nok til å vinne i verdenscupen, er man også god nok til å vinne VM, sier Marte Olsbu Røiseland foran vinteren og VM i Östersund. Her fra verdenscupen i skiskyting i Holmenkollen. Foto: NTB scanpix

 – Mye og riktig trening
Vi sitter i det nygifte ekteparets leilighet i Vårsætergrenda høyt over Lillehammer, og med god utsikt mot OL-byen og Mjøsa. Utsikten er flott, og det er nesten så man kan fornemme at alt blir litt lettere sett herfra. Og så er det kort vei til både Birkebeineren skistadion, Sjusjøen, Natrudstilen skisenter og resten av det norske vintereventyret.

Ski og staver står like utenfor døra. Midt på gulvet inne på stua ligger ei børse. Tørrtrening må til om man skal skyte blink. Og er det noe dama som sitter ved stuebordet vet, så er det at trening gir resultater.

For Marte Olsbu Røiselands vei mot verdenstoppen i skiskyting har slett ikke vært noen dobbeldans i lett kupert terreng. Hun begynte sent, og det tok litt tid før hun fikk taket på denne krevende kombinasjonen. Hun var slett ingen barnestjerne, men har jobbet jevnt og trutt og tatt (små) steg for steg.

– Man må selvfølgelig ha litt talent, men det har også vært mye og riktig trening, sier hun sjøl når vi ber henne se tilbake på sine 12-13 første år som skiskytter.

– Lyst til å slutte
Men hvordan begynte det?

– Det var helt tilfeldig at jeg begynte med skiskyting. Pappa hadde fått nyss i at det fantes en skiskyttergruppe hjemme i Froland. Jeg begynte som eneste jente, sammen med seks-sju gutter, forteller hun. Og avliver noe av myten om at jenter alltid går i flokk og følge når de skal begynne med en idrettsaktivitet.

– Der fikk jeg noen tøffe måneder hvor jeg etter hvert hadde mest lyst til å slutte. Men pappa insisterte på at jeg måtte i hvert fall gi det et år, for å se om jeg fikk det til å fungere.

– Det gikk etter hvert bedre, og etter det har jeg bare elsket det, sier hun i dag.

Det var hennes seks år eldre bror, Nils Bjørn, som inspirerte henne til videre satsing. Han gikk langrenn og hadde flyttet til Hovden for å få maksimale treningsforhold. Lillesøster ville flytte, hun også. For å bli skiskytter. Da ble det helt naturlig å velge videregående skole i Sirdal.

Der fikk hun en fyr ved navn Roger Grubben, tidligere landslagssjef, som trener og lærer. Da begynte ting å skje (les: fungere).

– Jeg begynte ikke å hevde meg før under oppholdet i Sirdal, minnes hun.

– Jeg visste heller ikke at jeg hadde et konkurranseinstinkt, men fant fort ut at jeg hadde det likevel, smiler hun.

– Vinner og taper sammen
Det ble en bratt læringskurve for unge Marte. Først hjemme i Froland, senere i Sirdal. Noen få personer har hatt spesielt mye å si for hennes store framgang fra de første rennene. I dag trekker hun naturlig nok fram Roger Grubben som en av dem som har betydd aller mest for henne og hennes utvikling.

– Med ham som trener og lærer fikk jeg tilegnet meg en kunnskap som jeg ikke hadde klart meg uten. Det ga meg trygghet.

– Men selvfølgelig har også mamma, pappa og storebror betydd mye for meg. De ga meg muligheten, og støttet meg hele tiden, men uten noe press.

Og selvfølgelig har hun hatt en viktig støttespiller til: Ektemannen Sverre Røiseland, trener for rekruttlandslaget og med mellomnavnet Olsbu etter at de giftet seg 11. august i år.

– Han har vært min aller viktigste støttespiller de senere årene. Jeg kunne ikke vært der jeg er i dag uten noen av disse, slår hun fast. Og legger til:

– Jeg har også vært så heldig å få være på et meget godt landslag der jeg har hatt mange gode trenere. Vi utgjør et bra team som vinner og taper sammen, sier Marte Olsbu Røiseland.

Da hun kom inn på rekruttlandslaget ble det mye reising, og for fem år siden flyttet hun derfor til Lillehammer.

 

OFFENSIV: – Jeg mener bestemt at jeg har mer inn, sier sist vinters sølvvinner i OL, Marte Olsbu Røiseland, foran kommende VM-sesong. Foto: Henrik Aasbø

 

Tre dager til ende
Fra sesongstarten med rennet på Natrudstilen i midten av november går det nå slag i slag utover vinteren, via VM i Östersund i mars og senere avslutning med Holmenkollen skifestival senere i måneden.

– Sesongforberedelsene har stort sett gått som planlagt, sier den nygifte jenta. Det inkluderer et planlagt avbrudd i treningen i forbindelse med bryllupet i første halvdel av august.

– Det er både mye styr og følelser rundt et bryllup. Man blir litt sliten.

Marte Olsbu, nå også Røiseland, har store forhåpninger om at å gifte seg er noe man bare gjør en gang i livet. Da må det også gjøres ordentlig. Derfor ble det et gårdsbryllup tre dager til ende, der gjestene til dels var innkvarterte hjemme på Olsbu-gården og delvis leide de også nabogården til overnatting.

– Også da fikk jeg trent mye alternativt, og ellers har jeg fått gjort det jeg hadde tenkt, som en av de første gangene. Minimalt med sykdom, alt har gått greit, sier hun.

Og dermed heller ingen blindtarmoperasjon, som like foran sesongen for to år siden.

– Gode støttespillere
Når vi besøker henne er hun akkurat tilbake fra høydeopphold (mellomhøyde – 1550-1600 meter) i Anterselva. Hun forsikrer at alt føles bra, og er trygg på grunnlaget, sjøl om hun har gjort færre tester enn tidligere.

– Men jeg begynner å kjenne kroppen min godt. Dessuten får jeg en del svar både gjennom hardøktene, sommerrenn og konkurransespesifikke treningsøkter.

Hun virker trygg på sin egen fysiske form, og er samtidig klar på hva hun skal forbedre fram mot utfordringene som venter.

– Jeg må jo forbedre hele pakka, men jeg har konsentrert meg mest om liggendeskytingen, som er det som til tider har vært mitt problem. Og jeg føler virkelig at jeg har tatt noen steg der, sier hun.

– Men selvfølgelig skal jeg fortsette å utvikle det fysiske. Jeg fortsetter å trene jevnt på den måten jeg har tro på, og hittil har jeg tatt steg hvert eneste år. Det handler om å forbedre totalpakka – å kunne gå så fort som mulig over lengre tid, sier Olsbu Røiseland, som i det store og hele er sin egen trener.

– Ja, jeg er i prinsippet min egen trener, men får god hjelp med gode innspill fra flere gode støttespillere: Først og fremst Sverre, mannen min, Han er en viktig støttespiller – og mye dreier seg om skiskyting her i huset, forsikrer hun.

– Jeg legger opp treningen sjøl, men i samarbeid med trenerne i forbundet. Det er viktig for meg å ha et eierskap til min egen plan og min egen utvikling, men innspill for at ting skal bli bedre er jeg veldig åpen for. Den beste veien til suksess er at alle er enige om hvordan ting skal gjøres.

– Ingen snarveier
– Ellers er det selvfølgelig Roger Grubben som har lært meg det aller meste av det jeg kan om skiskyting. Han er fortsatt en god støttespiller og en jeg ringer til når jeg trenger noen gode råd. Nå har dessuten Patrick Oberegger kommet inn som hovedtrener for oss skiskytterjenter, med noen spennende innspill fra Italia. Sverre Waaler Kaas, med bakgrunn fra langrenn, er ny som fysisk trener.

– Det er spennende med to nye trenere, der jeg har fått veldig mange gode og nyttige innspill fra dem begge. Jeg er heldig som har et så godt team rundt meg av både trenere, fysioterapeut Ragnar Hagen, lege Mona Kjeldsberg og mental trener Britt Foxell. Og selvfølgelig lagvenninnene mine. Vi er et godt lag som samarbeider bra, vi både vinner og taper sammen.

Froland-jenta har jobbet jevnt og trutt og stadig tatt nye steg, helt siden faren hennes ikke ga henne lov til å gi seg etter de første tunge månedene som skiskytter.

– Jeg har liksom tatt den snikende veien mot toppen, ingen snarveier eller store byks. Og jeg mener bestemt at jeg fortsatt har mer inne.

– Lyst til å teste det ut
Denne høsten er det blitt ny diskusjon rundt høydetrening, noe det lenge har vært «opplest og vedtatt» at man må gjøre en del av, spesielt når de store mesterskapene går i høyden. Men denne vinteren går flere norske topputøvere i noen kondisjonsidretter bort fra dette.

Marte Olsbu Røiseland har ikke mye erfaring med høydetrening. Det blir det heller ikke blitt mye av foran kommende sesong, blant annet fordi VM går i Östersund og at høydetrening krever mye reising. Kanskje går noe av vinninga bort i spinninga når man bor så nærme topp treningsforhold som hun gjør.

– Men jeg synes det er spennende og har lyst til å prøve – teste det skikkelig ut før jeg gir meg, spesielt om noen år når det blir flere store mesterskap i høyden – som VM i Anterselva i 2020 og OL i Beijing i 2022.

– For meg ser opphold i mellomhøyde ut til å ha gitt gode resultater, men samtidig er det vanskelig å si om det var høyden eller de gode treningsforholdene som ga de gode resultatene.

– Tenk at vi klarte det!
Når vi først er inne på store mesterskap, må vi også høre hva hun ser tilbake på som sitt største øyeblikk som skiskytter. Ikke overraskende trekker hun fram to – veldig forskjellige – høydepunkter:

– Først og fremst er det ankeretappen under VM i Oslo i 2016. Tenk at vi klarte det!

Da gikk hun sin aller første ankeretappe og ble jaget av to av verdens absolutt beste kvinnelige skiskyttere, franske Marie Dorin Habert og tyske Laura Dahlmeier.

Stafett er god TV-underholdning, og det var nok også da det norske folk for alvor fikk øynene opp for den fremadstormende jenta.

– Tenk at lille meg, som ikke hadde oppnådd noe, klarte å holde unna for dem. Det gullet kom helt overraskende og framstår fortsatt som fullstendig uvirkelig, sier hun i dag.

– Sølvmedaljen på sprinten under OL i Pyeongchang var heller ikke på noen måte ventet, men det var tross alt noe jeg hadde jobbet målbevisst mot over lengre tid. Det var resultatet av en målbevisst satsing, endelig satt det!

– Ring og nytt etternavn
– Blir det tid til andre ting enn skiskyting?

– Jeg skulle ønske at det ble det, men det går mest i skiskyting. Det krever mye, så når jeg har fri blir det gjerne til at jeg inntar sofaen og ser en TV-serie eller leser en bok. I år har dessuten bryllupsforberedelsene tatt mye tid.

– I tillegg er jeg glad i friluftsliv – og så har jeg har rukket å ta en bachelor i folkehelse, nevner hun nærmest i en bisetning.

– Jeg er glad i mennesker og ønsker å gå i den retningen når karrieren er over. Kanskje kunne også treneryrket vært aktuelt, men jeg ser mer for meg en jobb utenfor aktiv idrett. Med mer bevegelse i hverdagen tror jeg vi kunne fått ned sykefraværet, sier hun.

– Endrer det noe av din hverdag som skiskytter at du nå er gift?

– Vi har vært sammen i 11 år nå, og er nesten som et gammelt ektepar. Det at vi nå er gift, er bare et tegn på at vi er et team. Det var greit å få det på papiret, det gir en viss trygghet. Men jeg kan ikke se at det har endret noe, bortsett fra en ring og et nytt etternavn, smiler Marte Olsbu Røiseland.

SKI OG SKYTING: Sjøl om kombinasjonen ski og børse ikke umiddelbart var en innertier for Marte Olsbu Røiseland, har hun etter hvert blitt et av våre største håp foran vinterens VM i Östersund. Foto: Scanpix

– Var alltid dårligst

Marte Olsbu Røiseland har alltid vært glad i friluftsliv. Hun er vokst opp i en aktiv familie som for eksempel ikke dro på Syden-ferie, men heller på sykkelferie. Hun løp mye, deltok i noen karusellrenn og var med familien på turer i skog og mark. Og så spilte hun litt håndball.

På den måten ble det fysiske grunnlaget lagt.

Jo da, hjemme på Olsbu-gården var hun allerede godt vant med å sette ei børse til skulderen og fyre av, for hun hadde gått en del på jakt. Likevel var det først da hun var 14 at hun fant ut at hun skulle prøve seg på den noe «ulogiske» kombinasjonen ski og skyting.

Og resten er historie, som det heter.

Nei, forresten – det var ikke så enkelt. Bokstavelig talt. Hun var visst ikke født verken med ski på beina eller børse i hendene.

– Jeg var jo alltid dårligst, sier hun i dag om sine første renn og konkurranser. Men heldigvis fikk hun ikke «lov» til å gi seg, og etter hvert kom resultatene.

 

 

Fakta om Marte Olsbu Røiseland

Navn:Marte Olsbu Røiseland

Alder:27 (Blir 28 den 7. desember)

Idrett:Skiskyting

Klubb:Froland IL

Oppvokst:Froland i Aust-Agder

Bosted:Lillehammer

Aktuell:Har sikret Norge VM-gull på stafett (2016) og tatt OL-sølv (2018), men mangler individuelt gull i OL eller VM. Har muligheten i Östersund til vinteren. Satser også mye på verdenscupen denne vinteren – jakter sin første seier også der.

 

Tekst og foto: Henrik Aasbø

 

 

 

 

 

 

Kategori
PortrettetPremium

RELATERTE INNLEGG