Etter mange år med påstander fra ledende sportskommentatorer og sofaslitere om at ingen andre enn Petter Northug kan vinne distanserenn i et mesterskap, kan den debatten endelig legges død etter medaljeskredet i OL.
Det har vanket sterk kritikk mot skiledelsen, og særlig mot landslagssjef Hetland og sportsjef Løfshus som beskyldes for ”inkompetanse”, ”sammensvergelse mot Northug” og andre usaklige argumenter. Når uttakene til og med blir gjenstand på Debatten i NRKs beste sendetid med skuespiller Anders Bassmo Christensen som står opp mot skiledelsen, sier det mye om engasjementet rundt nasjonalsporten vår. Debatt er av det gode, men når en leser i kommentarfeltet virker det som de fleste i landet vet mer om formen til de norske utøverne enn selv trenerne som tester løperne året rundt.
Det kan ikke være lett for skiledelsen å ikke la seg påvirke av et så massivt press. Men med fasiten i hånden viser det seg at de fleste uttak har vært en inner-tier. Og de som ikke har vært det, har skapt spenning som har gjort langrennsporten morsommere å se på.
Da Kong Olav tok ut laget – med stort hell
Assosiasjonene går fort til landslagsuttak i fotball til land som Argentina og Brasil, hvor temperaturen kan gå høyt hvor politikere og andre kan legge stort press på hvem som bør tas ut. Det gjorde for øvrig også Kong Olav i 1960 da Håkon Brusveen var hjemmeværende reserve. Men da skipresidenten fikk vite at Kong Olav gjerne ville ha med Brusveen til OL, ble det selvsagt slik. Det hele endte med gull til Brusveen på 15 km og Kong Olav ble tildelt æren for at Brusveen ble tatt ut.
Til tross for at norske landslagsløpere har vunnet det meste mellom de store mesterskapene, så manglet det individuelle gullet på distanserenn, selv om vi ikke skal glemme at Ola Vigen Hattestad vant gull på sprinten i Sotsji. Kanskje ble Martin Johnsrud Sundby ble snytt for sitt etterlengtede OL-gull med sin 4. plass i Sotsji, etter at foreløpig de to av de tre første russerne er utestengt på doping-mistanker. I så fall kunne debatten vært avsluttet for 4 år siden.
Norges landslag er så godt at samtlige som ble tatt ut til OL hadde medaljesjanser. At en så god løper som Pål Golberg med 4. plass i OL-sprinten bare får gått en distanse, og at Hans Christer Holund med sin 3. Plass på 30 km og 6 plass på 15 km ikke får gå stafetten for Norge, sier mye om bredden av gode løpere. Det betyr også at løperne må dokumentere form før OL.
Gikk dårlig – reddet spenningen
Nå var det Tønseth som fikk tilliten i stafetten, ett uttak som i ettertid sikkert kan diskuteres. Men nettopp Tønseth og Astrid Uhrenholdt Jakobsen som begge underpresterte på stafetten, reddet samtidig spenningen både i herre-og damestafetten. Til tross for at de begge hadde prestert bra på hardøkter under OL, er det ingen garanti for at det fungerer like bra i konkurranser. Om gullet skulle glippe på stafettene ville nok landslagsledelsen igjen fått høre det.
Provosert presse
Og pressen lar seg provosere. Når Hetland for ett halvt år siden tildelte siste etappen til Finn Hågen Krogh og ikke til Petter Northug, så havner det på forsiden av avisene – ett halvt år før OL. Alle som har peiling på langrenn vet at OL-laget ikke tas ut sommeren før ett vinter-OL, og at det er de antatt beste under OL som får gå til stafetten til slutt. Ikke minst sportskommentatorene vet dette, men får det til å likne en sak om Rikets sikkerhet og hvor landslagsledelsen nærmest må gå på dagen. Og det er ikke vanskelig å få med seg sofasliterne i hylekoret som vil lynsje landslagsledelsen. Uttalelsen er kanskje den mest gjennomtenkte Hetland har hatt, men er det egentlig så farlig å drodle litt et halvt år før OL? Om pressen slår opp på forsiden enhver litt keitete uttalelse landslagsledelsen kommer ut med, blir det fort at den utskjelte ledelsen legger sterke bånd på seg selv når de prater med pressen. Og er det noe pressen er flink til å kritisere er det idrettsledere som bruker penger på kommunikasjonsrådgivere som forteller hva idrettsledere skal si til pressen. Nå kom hverken Krogh eller Northug med på stafettlaget. De som har vært Norges redningsmenn de siste årene, nådde ikke opp i den knallharde konkurransen. Så brutalt er det å være norsk langrennsløper. Det kommer imidlertid et VM neste år hvor Krogh og Northug kan få sin revansje, og sannsynligvis er det da noen fra årets stafett-lag som blir stående på sidelinjen.
Team-sprint uttaket
Da Johnsrud Sundby ble foretrukket som makker til Klæbo i sprintstafetten i stedet for Krüger, kom leserinnlegg og kommentarer om den inkompetente og arrogante skiledelsen igjen, ikke minst fra sofasliterne, som alltid vet hvilke løpere som kommer til å prestere best og som derfor må tas ut. Krüger /Klæbo kunne sikkert tatt seieren, som også kombinasjonen Golberg /Klæbo eller Iversen/Klæbo. Men skiledelsen viste igjen at valget av Johnsrud-Sundby var svært vellykket og sikkert valg.
5-mila uten medalje
Den eneste distansen langrennsgutta ikke tok medalje var på den avsluttende 5-mila.
Igjen ble Northug-spøkelse trukket fram, denne gang av den ellers så edruelige sportskommentator i Adressa og Aftenposten Birger Løfaldli med kommentaren: ”Uten Northug er Norge dessverre sjanseløse”, etter som det er noen år siden andre enn Petter Northug har vunnet 5-mila i ett mesterskap. Men kommentaren faller på sin egen urimelighet. Norge vinner mer enn nok om ikke også 5-mila skal vinnes. Og på 5-mila som distanse, er vi langt fra utkonkurrert. Det er nok å minne om Martin Johnsrud Sundby til slutt knuste Niskanen i 5-mila i Holmenkollen for ett år siden, i det som kan ha vært den beste 5-mila som noensinne har vært gått.
Marin Johnsrud Sundby fikk dessverre ikke sitt etterlengtede individuelle gull i dette OL heller, men kan dra hjem med to lag-gull og ingen plassering dårligere enn nummer 5. Kanskje traff ikke de norske utøverne maksimalt med skiene på 5-mila, men er det egentlig så farlig etter å ha hatt topp ski under hele OL?
Brukes det for mye penger på gode ski?
Er det noe Norge kanskje kan kritiseres for, er de enorme summene som legges ned i testing av ski i regi av Olympiatoppen. 14,4 millioner kroner koster OLs gliprosjektet til langrenn, skiskyting og kombinert. Flere tette dueller kan ha blitt avgjort av Norges gode gli. Men det er kun når det norske smøreteamet bommer på dagens føre, at anklagene hagler mot de udugelige smørerne med den store smøretraileren.
De svenskene herreløperne har klaget på dårlige ski, det samme gjorde russiske Denis Spitsov som mener han og Johannes Høsflot Klæbo ikke konkurrerte på like premisser på ankeretappen på herrestafetten.
Bør ikke konkurransen avgjøres i løypa og ikke i smøreboden? Og bør ikke alle nasjoner ha like muligheter for like gode ski i enhver konkurranse? Bør det innføres felles testing for alle nasjoner? Det er et spørsmål som kan tas opp i en senere blogg.
OL` langrenns oppsummering.
Mest suverene gull:
Marit Bjørgen på 30 KM / Ivo Niskanen 50 km.
Tidenes beste vinter-olympier:
Marit Bjørgen
OLs beste debut:
Simen Hegstad Krüger / Johannes Høsflot Klæbo
OLs best innfridde:
Johannes Høsflot Klæbo på Sprint-gull og team-sprint
OLs viktigste OL-gull:
Jessie Diggins / Kikkan Randall